De elsker å leke ute i snøen

Nydelig vær om dagene. Da må man bare ta bilder av disse skjønnhetene, mens en ennå har dem. Minstejenta er reist til sin nye familie. Gutten drar om et par helger. Jeg har bestemt meg for å selge den andre tispa også, selv om det gjør vondt langt inni meg. Hun har ennå ikke funnet seg et nytt hjem. Jeg må rett og slett være litt fornuftig. Det siste året har jeg jo fått to nye tisper i huset, og jeg føler at jeg må ha et "normalt" liv med dem før det kommer enda flere hunder hit. Molly kom i begynnelsen av desember, og siden den tid har det bare vært drektighet, valper og løpetider. Syntes ikke hun har fått være med på det "vanlige" livet vårt ennå, med gode lange turer i fjellet og reiser hit og dit. Jeg har hele tiden vært litt obs på at jeg vil "skynde meg sakte" når det gjelder oppdrettet.

Så artig å leke i snøen.

Skal helst opp på denne snøhaugen. Tispa øverst.

Joda, snø i ansiktet hører med. Jenta har tatt seg en dukkert:)

Noen korte turer i solskinnet hører også med. Jenta spaserer så elegant her.

Gutten. Mye nytt å se når en skal utforske den store verden.

En flott gutt som jeg mer enn gjerne skulle hatt her:)

To små bamser. Greit å ha god pels allerede, for det er kaldt i lufta.

 Gutten må utforske alt.

Søskenkjærlighet.

Er det noe spennende som skjer bort i her tro?

Koser seg i stua nå mye av tiden

Ja de vil helst være på stua nå det meste av tiden. De sover ennå mye av dagen, men når de våkner så gir de klar beskjed om hvor de vil. Veldig selskapssyke kan en si. Men greit å ha de der en del, for da sier de så godt fra når de vil ut å gjøre fra seg. De stiller seg faktisk ved døren og pistrer for å få komme ut. Syntes det er godt gjort av de små. Det blir lagt inn 7 ukers bilder under valpe fanen. Det har blitt veldig mye valpebilder nå, men om ei uke er de leveringsklare så da blir det vel mindre. Tenker jo når jeg går ut med de andre hundene i nydelig solskinn, at jeg skulle hatt kameraet med. Nå gleder jeg meg til å kunne ta skikkelig lange turer igjen med hundene:)

Bestandig stas når ungdommene er hjemme. Da blir det mye oppmerksomhet:) Det er så godt å ha fått Marit hjem nå, etter 1 år i Florida.

Minstejenta i farta. Eller hun er ikke så liten lenger. Hun er godt over 1200 gram, så hun er nokså normal i vekta nå. Full av liv er hun i hvert fall. Hun har fått det nydelige navnet Lexie av sine nye eiere.

Gutten og Lexie i full fart over stuegulvet:)

De poserer godt allerede. Matmor ligger på gulvet i lange tider for å få tatt noen blinkskudd. Disse to skal flytte til nye gode hjem. Lexie til Sunnmøre og Gutten kanskje til Østfold.

Gutten. Han er bare så utrolig flott. Kunne virkelig tenkt meg å beholde han selv, men det blir ikke slik.

Abby som blir hos oss.

Lek i snøen

I går var det herlig vær på Oppdal. -9 grader varmt og godt i sola. Valpene er nå blitt 7 uker, og da er det på tide med "pottetrening" ute. Jeg har hatt de ute noen ganger tidligere, og da setter de seg rett ned med en gang. I går var de opp til flere ganger ute. Må bare nevne det at i dag lørdag, er det gruuusomt kaldt rett og slett. I dag tidlig var det -29 grader. Jeg kunne likevel ta med valpene litt ut etter hvert når sola kom frem. Faktisk var det slik i dag at valpene stod og pistret med døra, for å vise at de ville ut å gjøre fra seg. Utrolig hvor fort de lærer seg dette:)

Største tispa og gutten i front. De stprtrives ute i snøen. Minste jenta prøver å ha litt privatliv i bakgrunnen:) Jeg syntes de er veldig flinke allerede.

Største tispa som skal bli boende her hos oss. Hun skal hete Abby til vanlig. Oppkalt etter ei i Bjørn sin favorittserie på TV NCIS. Liker den forresten godt jeg og da:)

Abby en gang til. Jeg sysntes hun er ei skikkelig skjønn tibbejente, og er veldig spent på hvordan hun utvikler seg videre.

Gutten i lek. Han er bare en staskar. En drøm egentlig:)

Mamma Elin med minstejenta. Godt å ha mamma med seg når en skal utforske den store verden.

Ei stolt Elin med sine to andre barn.

Gutten i front og største tispa bakfra. To herlige bamser. Artig å se hvordan de leker i snøen. Kaster seg inn i den og begraver hodet, og ser ut som snømenn når de kommer ut:)

Forrige helg:)

 Er visst bestandig litt på etterskudd med de bildene og bloggoppdateringer. Vi hadde Nina på besøk hos oss hele forrige helg, os skal si det begynne å bli en utfordring nå:) Hun har vært så enkel å hatt med å gjøre hittil, men nå begynner viljen å komme frem. Det er vel slik det skal være, så en får bare prøve å henge med i svingene.

Koselig når onkel Martin er hjemme, da blir det mye de to. Her er de inne hos valpene. Nina har fulgt med dem siden de var nyfødte:)

Miiii, sier Nina. Varmeputa var egentlig beregna på valpene, men med prinsesse på så mener nok Nina den passer bedre til henne:)

Nina føler seg så fiiiin nå når hun har fått låne pannebåndet til onkel Martin.

Martin og gutten. Han mente vel at han kunne få med seg denne valpen inn til Trondheim. Det er vel ikke det mest praktiske for en student som jobber ved siden av:)

Gamlemor som er blitt blek og sliten etter denne "småbarnstiden":)

Så er snart tiden kommet for å finne nytt hjem til valpene....

Ja en tenker så en blir helt sliten i hodet. Skal en beholde en valp selv? Hvem i såfall skal en beholde? Kanskje en bare skal selge alle.... Helst vil jeg jo beholde alle tre, men da tror jeg gubben hadde flyttet:)) Kanskje ikke verdt å riskikere det da.

I utgagnspunktet hadde jeg bestemt meg for å beholde ei tispe selv, men nå er jeg ikke lenger sikker. På en måte har jeg lyst å vente med å ha ny valp i huset. Jeg har mange tisper nå som jeg skal prøve å få premiert i utstillingsringen, og jeg venter kanskje et nytt valpekull om ikke så lenge. Akkurat nå føler jeg meg litt sliten og usikker på det meste.

Jeg hadde i utgagnspunktet forhåndsbestilling på tispene. Men i og med at det ble så mye usikkerhet rundt valpene, syntes jeg det var best å ikke holde på disse kjøperne. Så her står jeg nå med tre nydelige valper, som kanskje alle trenger et nytt hjem. Jeg er jo så betatt av dem at bare tanken på å sende fra meg gjør vondt, men slik er det jo om en skal drive som oppdretter.

Gutten er jo de fotogene av disse valpene. Han er veldig flott, og ser ut som om han utvikler seg til akkurat en slik hanne jeg har drømt om.

Han har veldig fint hode og uttrykk, og en kraftig fin benstamme. Veldig mange mener jeg bør beholde han selv, og det skulle jeg mer enn gjerne ha gjort. Kunne virkelig tenkt meg å vise han i utstillingsringen. Men... så har jeg en hanne fra før.... Det kan gå bra, men har litt dårlig erfaring med to hanner når jeg har tisper som med jevne mellomrom har løpetid. Miika går egentlig greit sammen med andre hanner, og har denne gutten arvet gemyttene til moren og faren sin så tror jeg kanskje det kunne gått bra. Så tenke, tenke. Planen var å ikke ha to hanner hjemme, så må vel prøve å holde meg til dem.....

...men han er så fin og så god. Han elsker å legge hodet sitt i halsgropen vår og bare ligge der og kose seg. Min drøm er at han skal få komme til et godt hjem og at de kunne tenkt seg å stille han ut. Men det er ikke bestandig en får det som en vil:) Det viktigste er jo likevel at han kommer til en plass hvor han er virkelig ønsket, og at han får det godt. Dette bildet var litt utydelig, men syntes det var noe trolsk over det:)

Så er det den største jenta...lille bustetrollet og verdens største sjarmtroll. Merkelig nok så ser hun litt bedrøvet ut på alle bildene, men det stemmer slettes ikke hos henne. Mere gladjente skal en lete lenge etter. Hun er så lykkelig og halen går frem og tilbake hele tiden. Hun står og roper "ta meg opp, ta meg opp", og en kan bare ikke la være å gjøre det. Da vanker det kyss over hele ansiktet. Hun er nok den livligste av valpene, selv om det er fullt fres i dem alle tre. Hun er kanskje den som er mest lik pappa Ailo i uttrykket.

Jeg er fryktelig svak for denne jenta, må bare innrømme det. Så tankene er jo der om jeg skal beholde henne. men ærlig talt så vet jeg ikke. Kanskje jeg bare prøver å finne et nytt godt hjem til henne også, og heller jobber med de voksne hundene jeg har hjemme. Dette er jaggu meg ikke lett:)

Og her har vi det lille mirakelet mitt. Hun som er så livssterk at hun kjempet seg tilbake når jeg trodde hun kom til å gå bort. En så liten valp skulle ikke klart å overleve det hun gjorde, så mirakel er den beste beskrivelsen. Nå er hun akkurat som de andre, bare bitte lite grann mindre. Hun viker ikke tilbake for noe, og tar gjerne en real slosskamp med broren som er en del større enn henne. Hun er utrolig glad i mat og ligger ikke langt bak den andre tispa i vekt nå.

Det er jo klart at jeg har et ekstra spesielt forhold til denne tispa. Jeg har jo jobbet ekstra mye med henne, matet henne og hatt henne inntil kroppen min for at hun skulle få varmen i seg. Når hun i tillegg også ser ut som om hun vokser seg til ei nydelig tispe, så er jo tanken på å beholde henne også til stedet. Men det fornuftigste er jo å finne et nytt godt hjem til henne også. Hun er vel kanskje den av tispene som er mest lik Elin.

Heeeiiiii...slipp oss ut her fra. Selv om de har fått et halvt rom til rådighet, så vil de helst ha mer. De får være mye ut på stua også, så det er ingenting som står på. De har fått en del av kontoret, mens jeg har andre delen hvor jeg sitter (litt for ofte) med pc`n. Når jeg er her inne, så er gjerne de andre hundene også her, så de får selskap nok.

Mat, mat.... De er noen matmonser alle tre. Vet vel at det er viktig å spise opp før mamma Elin kommer kommer og tar den. Hun er glad i valpeforet hun også:) Elin har vært ei utrolig god mor for dem, og holdt seg inne i valpegården lenger enn de fleste tispen gjør. Først nå de to siste dagene er hun begynt å være mer sammen med de andre hundene.

For det meste valper som står i hodet for meg for tiden:))

Blir mye valper ja:) Det har vært ei krevende tid frem til nå. Mange omstendigheter har gjort det slik at dette kullet krevde litt ekstra arbeid og eksta nattevåk. Men hva gjør vel det når en ser de vokser og trives og har det bra. Litt treg med disse bildene, for det er ei stund siden de ble tatt. Her er de litt over 4 uker. Ellers blir det jo satt inn bilder under valpefanen litt oftere:)

Syntes dette var et vakkert bilde. Mamma Elin og minstejenta:)

  Største jenta i matfatet. De begynte å spise selv når de var litt over fire uker. Det var vel først da jeg ga dem sjansen til det hehe,

Mye lek i valpekassa. Her er det gutten og minstejenta som lekesloss litt.

Hils på Chamiilon`s After Midnight, et lite mirakel.

Ja hva annet kan man kalle dette, enn ei solskinnshistorie om et lite mirakel.

Jeg opplevde jo som nevnt tidligere i bloggen, ei skrekkhistorie for en oppdretter. Jeg mistet valper av grunner jeg helt sikkert tror er herpesvirus, som er veldig vanlig blant hunder. To valper gikk bort tidlig, og den tredje ble veldig dårlig etter hvert. Jeg prøvde jo alt jeg kunne for å berge den. Da den ikke ville suge hos moren lenger, matet jeg den med valpetillegg jevnt over hele døgnet. Det var en grusom jobb, for du så at valpen virkelig pintes når den fikk mat. Noe av symptomene på viruset er at luftveiene blir tette og de plages med magen. Slik var det med denne valpen. Hver gang jeg matet den, virket det som om den mista pusten og jeg måtte massere den for å få den i gang igjen. Til slutt var den så dårlig at jeg var sikker på at den var i siste stadiet før den gikk bort.

Jeg tok den bort fra valpekassen og la den i et godt teppe i et lite bur. Jeg regnet da med at det bare var et tidsspørsmål før den sovnet inn. Sorgen var stor og jeg var hundre prosent sikker på at jeg hadde mistet valp nummer tre. Resten av dagen gikk, natta gikk og litt utpå dagen der på  var jeg inne til den, sikker på at den var klar til å begraves.

Det var den ikke. Valpen krøp rundt i buret og virket plutselig veldig aktiv. Jeg tok den med inn på et varmt bad og så at den hadde kviknet veldig til. Ett eller annet som jeg ikke kan forstå hadde skjedd. Kanskje var det bra for den å være uten mat ei stund, eller...ja jeg vet ikke hva som helbredet den. Hun levde i beste velgående. Jeg fortet meg å hente valpetillegg og prøvde å gi den mat. Nå slukte den nesten hele sprøyta så ivrig var den. Ikke antydninger til smerte, kun enorm sult.

Helt ærlig så trodde jeg ikke den skulle klare dette da heller, men jeg prøvde selvsagt det jeg kunne og tok en dag av gangen. Den spiste som en hest, og var fremdeles i buret på badet. Etter hvert fant jeg ut at det var på tide for den å treffe igjen mamma og søsken. Elin tok godt i mot den lille og begynte straks å stelle med den. Jeg fortsatte å gi den mat hver andre time, så den begynte å legge på seg og ble bare kvikkere og kvikkere. Plutselig begynte den å ta patten til moren også. Den sugde seg fast der og ga ikke slipp på den, selv om de større valpene gjerne ville ha akkurat den patten. Elin fotstod også et denne valpen trengte mer mat enn de andre. Ofte så jeg at hun snek seg opp i kassa uten å vekke de to største, bare for å mate den minste tispa. Nå er hun akkurat som de andre valpene, bare litt mindre. Hun spiser som en hest, leker med søskene og ser absolutt sprek og fin ut. Det er hun som er ivrigst på kjøttdeigen de nå har begynt å spise. Tror hun kunne tenkt seg dobbelt så mye som hun får:) Hun er ei herlig lita jente, en liten mirakelskjønnhet.

Jeg har jobbet mye med henne, men det er takket være en helt utrolig livsvilje at hun har klart seg. Veterinæren sa at de godt kan overleve et akutt virusutbrudd, men det er sjelden det går bra. Vel, dette er en av de sjeldne gangene. Dette har vel vært min lille hemmelighet. Jeg følte ikke for å dele det med andre, før jeg var helt sikker på at hun skulle klare seg. Jeg hadde i grunnen nok med følelsesmessig å jobbe med henne, uten at jeg i tillegg måtte orientere andre om hvordan det gikk og hvor mye hun la på seg. Det er først de siste dagene at jeg har begynt å dele denne solskinnshistorien. Nå tror jeg nok hun har like stor sjanse som alle andre valper å klare seg. Så per i dag har Elin og Ailo et kull på tre valper, en hanne og to tisper.

Her er hun tre uker. Ei utrolig bedårende lita tispe, som en bare må bli glad i.

For en livsvilje den lille skapningen har. Det er rett og slett et under at hun har blitt helt frisk igjen.

Mamma Elin er flink å stelle med valpene sine. Den lille leker og sloss med søskene sine som alle andre valper. Hun er ei skikkelig tøff ei.

Her er hun og gutten. Hun er en del mindre enn gutten, men nå fire dager etter at dette bildet er tatt, virker ikke forskjellen så stor lenger. Slik som hun spiser er hun nok snart ikke langt bak de to andre:)

Valpene har nå fått sitt Kennelnavn.

Som de fleste vet er hage en av mine store interesser, så det er kanskje ikke akkurat ei bombe at valpene på kennelen min skal kalles opp etter roser. Dette er A-Kullet så da har de selvsagt fått navn etter roser som begynner på A. Jeg syntes disse navnene passer godt på dem. Disse bildene er tatt på lørdag, da de var 3 uker gamle.

Chamiilon`s "Absolut Hit" er oppkalt etter denne vakre rosen

Chamiilon`s "Ace of Hearts" har fått navnet etter denne vakre rosen. Ess i hjerter passer godt på henne.

Chamiilon`s "After Midnight" er oppkalt etter denne nydelige dyprøde rosen. Jeg syntes navnet passer perfekt, for kom til oss på ny etter at vi trodde vi hadde mistet henne. Hun er en liten bonusvalp:)

Molly er på besøk på A-Tilda Kennel

Molly er parret med en vakker Danske som heter Amadeus og kommer fra Our Passion Kennel i Danmark. Nå bor han på A-Tilda Kennel på Kolvereid, og Molly er for tiden på besøk hos dem. Jeg er utrolig takknemlig for å få låne denne flotte hannen, som far til Mollys første kull om det lykkes.
                                           

Amadeus og Molly.

Jeg syntes de matcher hverandre veldig bra og er spent på hva resultatet blir. Det vil bli oppfølging om eventuelt valper og ellers nyheter, under fanen planlagt kull.

Se for en flott Tibbegutt. Ikke rart Molly forelsker seg der :)

Litt kos i mellom slagan er tillat. Et nydelig bilde som Anne Grete har tatt av dem.

Når Molly er på besøk hos Anne Grete og familien, er hun og besøker nærmeste slekta. Her er Molly til venstre og kullsøster Eos til høyre. To nydelige Tibbedamer som er veldig søskenlik.

I tillegg så bor halvsøsteren deres Silja også her, og ikke minst bestemor Kiril. Moren til Molly og Eos kommer fra A-Tilda kennel. Faren deres Channa tilhører også dem. (Han er forresten faren til Miika også:) Molly trives godt sammen med gjengen der, og går godt sammen med dem alle. Hun kunne ikke vært på bedre plass, men jeg må jo innrømme at jeg savner henne og gleder meg til å få henne hjem igjen.

Her er de fem uker gamle og fremdeles på Strømkarlen Kennel, hvor de kommer fra.

To vakre Tibbejenter.

Midt i løpetida så måtte damene en tur i dusjen, og når en er nybada og nyfønet så står matmor selvsagt klar med kameraet. Syntes vi fikk noen veldig fine bilder av begge de to nydelige damene.

Bergrabben`s Vio-Letta ( Lona )15.01.2011 2 1/2 år

Strømkarlen`s E Moll ( Molly ) 13.01.2011 3 år.

Klem fra Bente og Tibbene