Molly er kommet hjem igjen nå. (Fra 04.04.12)

Nå er Molly endelig kommet hjem til Aina og Carita igjen. De fikk hente henne på dyreklinikken i dag. Carita forteller at hun er veldig kvikk, og oppfører seg på samme gamle gode måte. Litt rulling på teppet, og stjeling av godstolen. Matlysta er også på topp, så hun slukte i seg maten hun fikk servert. De sendte med litt våtfor fra klinikken, som hun skulle spise til å begynne med. Hun fikk også noe tørrfor som er spesielt godt for tarmen med seg. Etter hvert kan hun gå over til vanlig for. Jeg er veldig takknemlig for at den veterinæren hun kom til var så nøye, og har gjort en så god jobb. Hadde han ikke operert henne den natta, så hadde hun nok ikke vært mer blant oss. Nå er alt bare fryd, og nå er påsken reddet. Det er ikke noe morsomt å tenke på at hunden er syk. Gudene skal vite at jeg er glad jeg har forsikring på hundene, ellers vet jeg ikke om jeg har hatt penger til å betale for behandling på henne. Det kommer på minst 30 000 kroner, og egenandelen var på 5000. Heldigvis så er alt overstått og vi kan bare se fremover nå:)

Jeg fikk dette bildet hos Carita i dag. Molly har funnet plassen sin på godteppet igjen. Det er så deilig å vite at alt endte så godt:)

Et fryktelig døgn

På grunn av at Molly ikke gikk sammen med Lona her hos oss, har hun flyttet til forverter i Kristiansund. Jeg reiste dit med henne i slutten av januar, og det var kjærlighet ved første blikk. 5 mars var jeg og besøkte dem igjen, og det var ordenlig godt å se hvor fint Molly trivdes der sammen med Aina, datteren Carita, og to katter. Det var tydelig og se at hun hadde "kommet hjem".

Molly og Carita. Her er det kjærlighet.

 

 

Mandag fikk jeg tlf fra Carita om at de var bekymret for Molly fordi hun kastet mye opp, og ville ikke spise. Jeg sa de måtte ta henne med til veterinæren, og det gjorde de. Molly fikk et par sprøyter, og de ble sendt hjem med to resepter og beskjed om at det ikke var noe farlig. Hun kom seg litt utover uken, men hadde fremdeles dårlig matlyst. Lørdag kveld fikk jeg igjen tlf fra Carita, og de var alvorlig bekymret. Jeg ringte min venninne Kristin Bøe i Kristiansund, og hun ville ta seg en tur å se til Molly. Hun sa det var virkelig alvorlig, og mente at hun måtte til veterinær med en gang. Carita og broren tok med Molly til veterinærvakta i Batnfjordsøra. Han mente først at hun hadde livmorsbetennelse, og at han måtte operere den bort da han så på ultralyd at den var forstørret og at hun ikke hadde respondert på antibiotika. Molly fikk drypp med en gang hun kom inn på dyreklinikken, men hun var så svak at vetrinæren ville vente til morgenen etter før han opererte. Han var redd hun ikke ville klare seg om han gjorde det med en gang.
Jeg var utrolig bekymret for lille Molly, så det ble ikke mye søvn på meg den natta. Neste morgen gikk jeg å ventet utolmodig på telefon fra veterinæren. Da han ringte kunne han fortelle, at han ikke hadde klart å slå seg helt til ro med diagnosen til Molly. Han hadde derfor gått ned til Molly igjen, og tatt røntgen på henne. Da kunne han se at det lå et fremmedlegeme i tynntarmen hennes. Han opererte henne i to tiden om natta, og fant der ei nøtt som hadde stoppa hele systemet hennes. Han måtte kutte av en del av tynntarmen som var blitt ødelagt, og sy den sammen igjen. Veterinæren var veldig oppgitt over at de ikke hadde tatt røntgen og sjekket Molly bedre, da hun besøkte en dyreklinikk på mandag. Hun hadde spart seg mye smerte da.
Jeg ringte nå i kveld igjen, for å høre hvordan det gikk med Molly. Nå var hun hjemme hos veterinæren, og han ville beholde henne et par dager for å sondefore henne. Han ville ikke sende henne hjem før hun var begynt å spise selv. Nå er det bare å krysse fingrene og håpe at hun blir bra igjen. Jeg er iallefall utrolig takknemlig for at veterinæren ville dobbeltsjekke den diagnosen han hadde stilt først. Det hadde jo vært grusomt om han hadde operert bort livmora hennes, når det viste seg at det ikke var noe galt med den. Får bare håpe at alt ordnr seg, så hun får flyttet hjem til Aina og Carita igjen snart.

 

Her er et bilde av Molly og halvbror Miika som jeg tok i høst.

Jeg savner virkelig å ha Molly hr hos oss, for hun er ei utrolig god og skjønn tispe man bare må bli glad i. Hjertet mitt sier at hun skal være her, men fornuften sier at hun har det best hos forvertene. Der slipper hun det stresset det medfører at hun og Lona ikke går sammen. Jeg har hele tiden håpet at jeg skal få en liten tispevalpe etter Molly, men vi får se med tiden hvordan hun blir etter oprasjonen. Det viktigste er at hun nå blir helt frisk igjen.