onsdag 19. januar 2011

Hils på Chamiilon`s After Midnight, et lite mirakel.

Ja hva annet kan man kalle dette, enn ei solskinnshistorie om et lite mirakel.
Jeg opplevde jo som nevnt tidligere i bloggen, ei skrekkhistorie for en oppdretter. Jeg mistet valper av grunner jeg helt sikkert tror er herpesvirus, som er veldig vanlig blant hunder. To valper gikk bort tidlig, og den tredje ble veldig dårlig etter hvert. Jeg prøvde jo alt jeg kunne for å berge den. Da den ikke ville suge hos moren lenger, matet jeg den med valpetillegg jevnt over hele døgnet. Det var en grusom jobb, for du så at valpen virkelig pintes når den fikk mat. Noe av symptomene på viruset er at luftveiene blir tette og de plages med magen. Slik var det med denne valpen. Hver gang jeg matet den, virket det som om den mista pusten og jeg måtte massere den for å få den i gang igjen. Til slutt var den så dårlig at jeg var sikker på at den var i siste stadiet før den gikk bort.
Jeg tok den bort fra valpekassen og la den i et godt teppe i et lite bur. Jeg regnet da med at det bare var et tidsspørsmål før den sovnet inn. Sorgen var stor og jeg var hundre prosent sikker på at jeg hadde mistet valp nummer tre. Resten av dagen gikk, natta gikk og litt utpå dagen der på  var jeg inne til den, sikker på at den var klar til å begraves.
Det var den ikke. Valpen krøp rundt i buret og virket plutselig veldig aktiv. Jeg tok den med inn på et varmt bad og så at den hadde kviknet veldig til. Ett eller annet som jeg ikke kan forstå hadde skjedd. Kanskje var det bra for den å være uten mat ei stund, eller...ja jeg vet ikke hva som helbredet den. Hun levde i beste velgående. Jeg fortet meg å hente valpetillegg og prøvde å gi den mat. Nå slukte den nesten hele sprøyta så ivrig var den. Ikke antydninger til smerte, kun enorm sult.
Helt ærlig så trodde jeg ikke den skulle klare dette da heller, men jeg prøvde selvsagt det jeg kunne og tok en dag av gangen. Den spiste som en hest, og var fremdeles i buret på badet. Etter hvert fant jeg ut at det var på tide for den å treffe igjen mamma og søsken. Elin tok godt i mot den lille og begynte straks å stelle med den. Jeg fortsatte å gi den mat hver andre time, så den begynte å legge på seg og ble bare kvikkere og kvikkere. Plutselig begynte den å ta patten til moren også. Den sugde seg fast der og ga ikke slipp på den, selv om de større valpene gjerne ville ha akkurat den patten. Elin fotstod også et denne valpen trengte mer mat enn de andre. Ofte så jeg at hun snek seg opp i kassa uten å vekke de to største, bare for å mate den minste tispa. Nå er hun akkurat som de andre valpene, bare litt mindre. Hun spiser som en hest, leker med søskene og ser absolutt sprek og fin ut. Det er hun som er ivrigst på kjøttdeigen de nå har begynt å spise. Tror hun kunne tenkt seg dobbelt så mye som hun får:) Hun er ei herlig lita jente, en liten mirakelskjønnhet.

Jeg har jobbet mye med henne, men det er takket være en helt utrolig livsvilje at hun har klart seg. Veterinæren sa at de godt kan overleve et akutt virusutbrudd, men det er sjelden det går bra. Vel, dette er en av de sjeldne gangene. Dette har vel vært min lille hemmelighet. Jeg følte ikke for å dele det med andre, før jeg var helt sikker på at hun skulle klare seg. Jeg hadde i grunnen nok med følelsesmessig å jobbe med henne, uten at jeg i tillegg måtte orientere andre om hvordan det gikk og hvor mye hun la på seg. Det er først de siste dagene at jeg har begynt å dele denne solskinnshistorien. Nå tror jeg nok hun har like stor sjanse som alle andre valper å klare seg. Så per i dag har Elin og Ailo et kull på tre valper, en hanne og to tisper.


Her er hun tre uker. Ei utrolig bedårende lita tispe, som en bare må bli glad i.

For en livsvilje den lille skapningen har. Det er rett og slett et under at hun har blitt helt frisk igjen.

Mamma Elin er flink å stelle med valpene sine. Den lille leker og sloss med søskene sine som alle andre valper. Hun er ei skikkelig tøff ei.

Her er hun og gutten. Hun er en del mindre enn gutten, men nå fire dager etter at dette bildet er tatt, virker ikke forskjellen så stor lenger. Slik som hun spiser er hun nok snart ikke langt bak de to andre:)

Valpene har nå fått sitt Kennelnavn.
Som de fleste vet er hage en av mine store interesser, så det er kanskje ikke akkurat ei bombe at valpene på kennelen min skal kalles opp etter roser. Dette er A-Kullet så da har de selvsagt fått navn etter roser som begynner på A. Jeg syntes disse navnene passer godt på dem. Disse bildene er tatt på lørdag, da de var 3 uker gamle.

Chamiilon`s "Absolut Hit" er oppkalt etter denne vakre rosen

Chamiilon`s "Ace of Hearts" har fått navnet etter denne vakre rosen. Ess i hjerter passer godt på henne.

Chamiilon`s "After Midnight" er oppkalt etter denne nydelige dyprøde rosen. Jeg syntes navnet passer perfekt, for kom til oss på ny etter at vi trodde vi hadde mistet henne. Hun er en liten bonusvalp:)

3 kommentarer:

Havfruen sa...

Her snakker vi SOLSKINNSHISTORIE ja Bente.....så herlig å lese dette...og jeg skjønner veldig godt du ikke ville dele denne historien før nå...Alle er skjønne men jeg tror After Midnight vil være en yndling du aldri vil glemme:)
Ha en topp onsdag, klem fra meg:)

Anne-Berit sa...

For e rørende og fin historie.Kjempeglad på dine vegne at du berga det skjønne lille nurket.Og navnet var jo bare perfekt til henne.Lykke til med dem alle tre.Klem.

Anne Grete sa...

Utrolig historie , og et bevis på at tibben som rase er ursterk :):)
Jeg har og en gang trodd jeg kom til å miste en valp, ville ikke ha føde eller noe som helst . Så en morgen sendte jeg Geir på badet først for å konstantere noe vi begge trodde var eneste utvei , men neida der lå den lille og pattet vilt på mora . Hun var lenge mindre enn de andre , men som voksen helt normal størrelse . Tingeling ble hun døpt hos oss da hun var så bittelita som liten :)