Jeg må vel gi min manns niese æren for det. Hun var ofte på besøk med sin herlige tibbetispe, og
jeg ble forelsket. Min første tibbe fikk jeg ved en tilfedighet. Jeg ble
oppringt og spurt om jeg ville overta en hanne på 6 år, hvor eieren hadde gått
bort. Jeg var snar å si ja, og gjorde meg klar til å hente han i Trondheim. Jeg
møtte mannen min på vei ut av døra, og sa at jeg skulle hente meg en hund. Han
var nok ikke helt enig i det, men jeg sa at vi møttes på halvveien, for det var
en liten hund.
Beauto som han het, var en
herlig skapning.
Han ble fort elsket av alle i familien, men ble nok mest min gutt. Det vi oppdaget, var at det ikke alltid er like lett å få en omplasseringshund. Spesielt en som Beauto som bare hadde gått sammen med sin eier, ei dame som var 92 år når hun fikk han, og 98 da hun gikk bort. Han ble veldig avhengig av meg, og alt var greit når jeg var hjemme. Var jeg ute en tur ble han veldig urolig, løp fra vindu til vindu, og skrapte opp dørene i huset. Det var ikke ideelt for han, for det er ikke godt for noen å være så stresset. Uansett så var han godgutten min, og det var utrolig kos å ha han i huset. Vi fikk dessverre ikke ha han så lenge. En lørdag før jul så var mannen min og jeg i Trondheim, og Beauto var hjemme sammen med sønnen. Det kom besøk, og plutselig løp Beauto ut av døren. Når han kom løs ut, var det bare meg han ville komme til. Vi bor veldig avsides til med omtrent ingen trafikk, men det skal likevel ikke mer enn en bil for å avslutte livet til en liten hund. Det skjedde den ettermiddagen. De tok han med til veterinær, men de kunne ikke se noe på han. Veterinæren ville ikke ta røntgen da, og mente de kunne komme tilbake når klinikken åpnet mandag. Beauto lå i sengen sin når jeg kom hjem, men var lykkelig over å se meg. Han lå ved siden av meg hele kvelden. Plutselig så hørte jeg bare et sukk, og så døde han i armene mine. Han hadde indre skader som vi ikke viste om. Det er det verste jeg har opplevd, og gråt i flere dager. Til slutt sa mannen at vi måtte få tak i ny hund. Denne gangen fant vi ut at det var best med valp, og begynte å lete på nettet. Vi fant frem til en oppdretter på østlandet som hadde ledig hanne, og rett før jul kjørte
Han ble fort elsket av alle i familien, men ble nok mest min gutt. Det vi oppdaget, var at det ikke alltid er like lett å få en omplasseringshund. Spesielt en som Beauto som bare hadde gått sammen med sin eier, ei dame som var 92 år når hun fikk han, og 98 da hun gikk bort. Han ble veldig avhengig av meg, og alt var greit når jeg var hjemme. Var jeg ute en tur ble han veldig urolig, løp fra vindu til vindu, og skrapte opp dørene i huset. Det var ikke ideelt for han, for det er ikke godt for noen å være så stresset. Uansett så var han godgutten min, og det var utrolig kos å ha han i huset. Vi fikk dessverre ikke ha han så lenge. En lørdag før jul så var mannen min og jeg i Trondheim, og Beauto var hjemme sammen med sønnen. Det kom besøk, og plutselig løp Beauto ut av døren. Når han kom løs ut, var det bare meg han ville komme til. Vi bor veldig avsides til med omtrent ingen trafikk, men det skal likevel ikke mer enn en bil for å avslutte livet til en liten hund. Det skjedde den ettermiddagen. De tok han med til veterinær, men de kunne ikke se noe på han. Veterinæren ville ikke ta røntgen da, og mente de kunne komme tilbake når klinikken åpnet mandag. Beauto lå i sengen sin når jeg kom hjem, men var lykkelig over å se meg. Han lå ved siden av meg hele kvelden. Plutselig så hørte jeg bare et sukk, og så døde han i armene mine. Han hadde indre skader som vi ikke viste om. Det er det verste jeg har opplevd, og gråt i flere dager. Til slutt sa mannen at vi måtte få tak i ny hund. Denne gangen fant vi ut at det var best med valp, og begynte å lete på nettet. Vi fant frem til en oppdretter på østlandet som hadde ledig hanne, og rett før jul kjørte
jeg og
datteren min 90 mil på en dag, for å hente han.
Beauto var en stor hanne, og ikke akkurat noen utstillingshund. Han var likevel perfekt i mine øyne 💕 Han het Beautiful Surrender på stamtavla, og var født i 2001.
Så kom Chanti inn i mitt liv, den skjønneste og mest sjrmerende lille guttevalpen i verden. Nå var livet som
det skulle igjen, selv om savnet etter Beauto aldri blir borte. Hjertet blir
bare større og gjør
plass til mer kjærlighet. Etter det gikk det i grunnen slag
i slag. Det er som ei vis dame har sagt, det å få en tibbe er som å åpne en
pose potetgutt. Har du først tatt en bit klarer du ikke å stoppe. Så etter ett
år, kom Miika til oss. Nok en aldeles herlig liten tibbegutt som tok hjertet
vårt med storm. Men det var ikke nok, og nesten ett år senere kom Lona til oss. Nå som det var kommet tispe i hus, så våknet tanken på oppdrett. Etter
hvert kom kennelnavnet også på plass. Det er veldig vanskelig å finne et fint
navn som ikke er i bruk, så da måtte jeg prøve å være litt kreativ. Resultatet
ble CHAMIILON, etter CHAnti, MIIka og LONa. Som ekstremt hagegal, fant jeg også
ut at alle valper som kommer til, skal få navn etter ei rose.
De tre som er inspirasjon til kennelnavnet mitt. Chanti til venste, Lona i midten og Miika til høyre. Til sammen blir CHAnti, MIIka, LONa, CHAMIILON.
Man skal lete lenge etter en rase med så mye personlighet som tibben. Jeg har hatt en del her etter hvert, og ikke to er like. Du har for eksempel Chanti, som var den sladrehanken. Hvis smårampene Miika og Lona fant på noe galt, kom Chanti og hentet meg. Han ga seg ikke før jeg fulgte med han, og da førte han meg rett til "åstedet" og de skyldige. Miika var en liten "Emil". Han fant alltid på noen sprell, men på en snill måte. Han var i tillegg barnevakt og beskytter da barnebarnet vårt Nina var liten. Når hun lå og sov på loftet, lå han i trappa og passet på. Med en gang det kom en lyd fra Nina, så ga han beskjed til oss. Lona var en klatrer. Hun var ikke før kommet ut i hundegården, før hun hadde klatrer over. Spesielt om sommeren når Engelsksetteren Charm bodde i gamlehuset vårt. Da var det rett dit ned, og ville inn til dem. Til slutt måtte vi sette opp et dobbelt så høyt gjerde, og da ble det stopp. Ayliz kaller jeg bare for en copycat. Hun skal gjøre det de andre gjør. Det skjer aldri at hun klatrer på stoler og bord, graver seg ut av hundegården eller lignende, utenom når Raina er her. Samme er når det gjelder andre ting. Hun gjør det kun fordi de andre gjør det. Livi og Ayliz passer alltid
på de yngre hundene i huset (og katta). Zaxon kan av og til bli litt lei av de
innpåslitne små, men stakkars han hvis han sier ifra. Da er Ayliz og Livi på
plass med en gang, og kjeppjager han bort. Zaxon trenger kos med jevne mellomrom. Uansett hva jeg gjør, så må jeg ta meg en liten pause når han kommer. Da gir han seg ikke før han har fått litt kos, og så kan i begge fortsette med det vi gjorde. Tilde er vaskeren i huset. Hun tar ørevask på
alle hundene, (og katta), uansett om de ønsker det eller ikke. Slik kan jeg
fortsette og fortsette, for de er alle så utrolig forskjellige.
Jeg kan ikke tenke meg et liv uten en eller flere tibber. Hva er vel bedre enn å sitte i sofaen om kvelden, lese en bok, eller se på TV, og være omringet av hundene. En bak i nakken, et par hoder på fanget, en som varmer føttene osv. Det finnes heller ingen bedre turkamerater enn dem. De holder meg gjerne med selskap på lange fjellturer, men sier seg også fornøyd med en kortere tur. Jeg ser på dem flere ganger for dagen, og tenker på hvor heldig jeg er som har de i livet mitt 💗
UTSTILLING
Nå skal det sies at hundene er først og fremst familiemedlemmer, og lever et helt vanlig hundeliv. Noen helger derimot er de med meg på hundeutstilling. Hvorfor begynte jeg egentlig med det? Kan vel skylde på samme person som introduserte meg for rasen. Når Chanti var 4 mnd, kom hun med et skjema som jeg skulle fylle ut. Det var påmelding til valpeshow, og hun skulle selvsagt bli med meg. Slik ble det ikke, og jeg stilte opp alene med en valp og hadde ikke peiling på hva jeg skulle gjøre. Jeg hadde ikke vært på en eneste utstilling i hele mitt liv. Heldigvis så var det noen tålmodige sjeler der, som kunne lære meg litt. Chanti var eneste hannen, og ble BIM. Litt opplæring hadde jeg fått på forhånd, så jeg hadde en liten peiling på hvordan vi skulle gå i ringen. Problemet var bare at hver gang vi nærmet oss dommeren, så streiket Chanti totalt, og satte seg ned på rumpa. Selv med en usikker begynnelse, så syntes jeg faktisk det var morsomt. Jeg meldte oss på flere valpeshow i nærheten og ble mer og mer bitt av basillen. Da vi etter hvert begynte å dra på større utstillinger, traff vi flere erfarne folk, og mange av de var flinke til å gi oss tips. Jeg satt også på sidelinjen og fulgte veldig godt med på hva de andre gjorde, for å lære mer. Til slutt var jeg solgt, og utstilling ble min nye hobby.
Nå skal det sies at hundene er først og fremst familiemedlemmer, og lever et helt vanlig hundeliv. Noen helger derimot er de med meg på hundeutstilling. Hvorfor begynte jeg egentlig med det? Kan vel skylde på samme person som introduserte meg for rasen. Når Chanti var 4 mnd, kom hun med et skjema som jeg skulle fylle ut. Det var påmelding til valpeshow, og hun skulle selvsagt bli med meg. Slik ble det ikke, og jeg stilte opp alene med en valp og hadde ikke peiling på hva jeg skulle gjøre. Jeg hadde ikke vært på en eneste utstilling i hele mitt liv. Heldigvis så var det noen tålmodige sjeler der, som kunne lære meg litt. Chanti var eneste hannen, og ble BIM. Litt opplæring hadde jeg fått på forhånd, så jeg hadde en liten peiling på hvordan vi skulle gå i ringen. Problemet var bare at hver gang vi nærmet oss dommeren, så streiket Chanti totalt, og satte seg ned på rumpa. Selv med en usikker begynnelse, så syntes jeg faktisk det var morsomt. Jeg meldte oss på flere valpeshow i nærheten og ble mer og mer bitt av basillen. Da vi etter hvert begynte å dra på større utstillinger, traff vi flere erfarne folk, og mange av de var flinke til å gi oss tips. Jeg satt også på sidelinjen og fulgte veldig godt med på hva de andre gjorde, for å lære mer. Til slutt var jeg solgt, og utstilling ble min nye hobby.