Nydelig vær, og da er det bare en ting å gjøre...gå en tur i fjellet. Høsten er den tiden jeg liker best å være ute i naturen, med alle de fantastisk flotte fargene, Dette bildet er tatt rett etter at jeg er kommet opp Lia i Dindalen.
Hvor skal turen gå....Det er forskjellige muligheter når en er komme topp hit. Skal jeg gå mot Veggasetra, eller skal jeg gå opp på snøfjellstjønna. Det er det som er fordelen med å være den eneste som kan prate, det er jeg som bestemmer. Valget ble å gå først til Dindalshytta, så opp mot Snøfjellstjønna. Det er jo slik at uten mat og drikke, duger helten (altså meg) ikke. Her har vi tatt oss en liten matpause i Pershølia. Hundene får klare seg med vann og godbiter, mens jeg koooser meg med brødskive med brunost og frukt tea. Dere kan komme med hvilken fancy mat dere vil opp i fjellet, men ingenting slår min matpakke :)
Fargene er jo aldeles fantastiske, og da blir det nødvendigvis knipset noen bilder også. Siden det er jeg som er fotograf, er det hundene som må være modeller. Helt ærlig, så tror jeg også det er en stor fordel.
Lona mor koser seg med litt blåbær.
Ayliz har stilt seg slik at jeg må bare ta et bilde.
Her er egentlig alle fire hundene festet fast til treet, men bare Ayliz som er med på bildet. Grunnen til at de står festet akkurat her, er fordi jeg måtte snike meg bak noen busker....Og her kommer bakdelen med å gå i skog og fjell i disse moderne tider. Det er jo slik at en drikker litt kaffe om morgenen, og gjerne litt drikke på turen. Da er det ikke unaturlig at det av og til må noe ut igjen. I "gamle dager" var ikke det noe problem, det var bare å finne seg en busk. Så enkelt er det ikke nå lenger. Jo da, det er mange busker å trær en kan gjemme seg bak, det er ikke det. Problemet er jo at folk setter opp viltkamera over alt nå for tiden. De er selvsagt beregnet for å knipse dyrene som går forbi, men jeg tror ikke de ser så stor forskjell på en elg og et snikende menneske. Jeg har ikke så veldig lyst til å bli fotografert i bare blanke messingen bak en busk. Men, men, må man så må man, så det er bare å ta sjansen. Håpet er at jeg ikke kommer på en eller annens PC skjerm når de skal sjekke bildene på viltkameraet sitt.
Litt høyere til fjells, og utsikten er bedre.
Miika og Tilde i den rødeste lyngen.
Skjønneste lillejenta Ayliz.
Så er man plutselig opp på Pershøflata. Jeg hadde egentlig ikke planlagt hvor langt jeg skulle gå, men nå var jeg da her. Og hvorfor ikke på en slik nydelig dag. Turen gikk inn til Kutjønna. Hadde jeg startet en time tidligere, ville jeg nok gått helt inn til Snøfjellstjønna. Den turen tar vi en annen dag.
"Det blåser på toppene" som det heter så fint. Det var en del vind her, som man kan se på de flagrende ørene.
Tilde har funnet seg en stein å klatre på.
Det er bra herlig her. Hundene fikk løpe litt løs i trygge omgivelser. Kan ikke slippe de helt fritt, for det er reinsjakt for tiden, og derfor også mange jegere snikende omkring :)
Miika med sine flotte farger, går nesten i ett med naturen.
Hva er det du ser etter Tilde..
Ayliz også med vind i håret.
Så er det på tide å samle troppene. Når det gjelder disse, hjelper det ikke å bare rope "på plass". Her må det andre virkemidler til, som for eksempel en godbitpose. Rasler man litt med den blir det fart i de små firebente.
En fantastisk dag i fantastisk natur. Håper vi får oppleve mange flotte høstdager enda.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar