Veldig trist og vanskelig start på oppdrettet mitt.

Det er vel gjerne slik at når en går rundt og føler seg heldig og tilfreds med tilværelsen, så vil skjebnen  minne oss på at nei så enkelt er ikke livet. Jeg har virkelig gått rundt og tenkt på hvor godt jeg har det,  følt lykke og stor takknemlighet for alt jeg har i livet mitt. Så en nedtur var vel gjerne på si plass da, og den kom etter en vellykket og fin fødsel for Elin. Hun fødte fem valper, en nokså liten mens de andre hadde fin vekt. Den minste hadde jeg i bakhodet at det kunne gå galt med, siden den hadde så lite og gå på. Fødselen var over ca kl 09:00 1 juledag, og når kvelden kom var den lille død. Jeg hadde da prøvd alt som stod i min makt for å redde den.

Elin fødte 5 perfekte nydelige valper, men den minste på bildet som var en gutt klarte seg ikke gjennom første døgn.

Jeg tenkte jo at jeg fremdeles var så heldig at jeg hadde fire valper igjen, en hanne og tre tisper. Alle hadde lagt på seg litt etter første døgnet, og alt så bra ut. Det var fred og harmoni i valpekassa, og jeg kunne bare nyte tilværelsen. Elin var så flink med de små.

Men det er vel farlig å nyte for mye. Tispen som var 150 gram når den ble født og morgenen etter var gått opp til 161 gram, sluttet plutselig å legge på seg. Jeg hjalp den så den fikk komme til de beste pattene til tispa, begynte å mate den med tillegg og sprøytet veske under hunden. Ingenting hjalp, så den døde også.

Så var fire blitt til tre. Det var to tisper og en hanne igjen, og alle var i veldig godt hold. De hadde gått opp masse allerede, så disse var jeg sikker på skulle greie seg. Slik ble det ikke. Plutselig gikk ikke den mørkeste tispa like mye opp i vekt som de andre. I begynnelsen så var ikke det noe krise, den gikk opp såpass at den var på den sikre siden. Jeg ga den også litt tillegg, og passet på at den kom godt frem til pattene. Jeg fikk fort følelsen at dette heller ikke kom til å gå bra. Den oppførte seg på samme måte som de to andre som var gått bort. Veldig mye syting, ukontrollerte bevegelser og skikkelig kaving for å komme til patten. Etter hvert så ville den heller ikke suge fra moren mer. Jeg matet den veldig ofte selv, men så jo at den fikk veldig vondt og pusteproblemer når jeg gjorde det. Jeg sprøytet veske under huden på den, noe som bruker å være effektivt og hjelpe dem på fote igjen. Ingenting hjalp. I siste desperate forsøk tok jeg den med til veterinæren 1 nyttårsdag. Han kunne ikke skjønne hva det var, for valpen var jo i veldig godt hold og fremdeles litt kvikk. Ingen av valpene som døde gikk noe spesielt ned i vekt før de gikk bort. Tispa fikk antibiotika og noe for å minske hovenheta i svelget. Jeg reiste hjem og håpet at dette skulle hjelpe, men i løpet av kvelden ble den bare dårligere.

Her er gutten 4 døgn.

Den ene tispa 4 døgn.

Og denne nydelige tispa er også 4 døgn på dette bildet. I går ble hun bare dårligere og dårligere. Det var ingen vits i å prøve å mate henne mer, for hun fikk grusomme smerter da. Hun er en perfekt liten skapning som jeg er blitt veldig knytta til Har jo jobba veldig mye med henne, og er nå veldig redd det bare går en vei.

 Nå har jeg to valper igjen i kassa, ei tispe og en hanne. Om jeg får beholde dem vet jeg enda ikke. Jeg må jo innrømme at jeg begynte å tvile på meg selv. Lurte veldig på hva jeg gjorde galt. var det for varmt, var det for kaldt. Jeg mente at jeg hadde forberedt alt på beste måte, og prøvde å gjøre alt jeg hadde lært. Likevel ble de syke en etter en. Valpekassa hadde flere lag med tepper, og de hadde et godt teppe øverst så de slapp å ligge på avispapir. Elin var så flink å holde valpene rene, så teppet holdt seg rent og fint. Jeg byttet det ut hver dag med nytt og vasket det. Elin var flink å spise og fikk god og næringsrik mat. Ja jeg var veldig frustrert og tenkte at jeg rett og slett ikke egnet meg til dette.
Alle tre hadde oppført seg på samme måte, samme symptomer som å miste matlysten, ukontrollerte beegelser og mye syting. Og absolutt ingenting hjalp for de to første, og nå var den tredje blitt dårlig.. Det var nesten litt rart at dette bare var tilfeldigheter, så jeg begynte å tenke på om det kunne være en sykdom. Jeg hadde bare for få dager siden pratet med en bekjent, og hun fortalte hun hadde tatt herpesvaksine på tispa si. Hun hadde hatt problemer med å få valper på henne, hun hadde født dødfødte valper eller de hadde dødd rett etter fødselen. I samarbeid med dyreklinikken på Heimdal hadde de funnet ut at hun bar på herpesviruset, og eneste måten å redde valper på var å ta en vaksine ved løetid, eller rett etter parring. Og en vaksine to til tre uker før fødselen. Da ville valpene bli immune mot viruset.
Jeg søkte på nettet og begynte å lese om dette, og absolutt alt bestemte med det jeg hadde opplevd. Som oftest døde hele kullet i løpet av en uke, og det finnes ingenting som kan gjøres med det. Det var i hvert fall ikke tvil om hva som hadde rammet mine valper.

Hva følte jeg.... jo jeg følte meg litt bedre med tanke på at det ikke var jeg som hadde sviktet fullstendig, og at de ikke var døde på grunn av meg. Samtidig ble jeg klar over at de siste valpene mine også kan gå bort når som helst. Det stod at om de holdt seg friske til de var tre uker, var sjansen store for at de skulle greie det.  Det er helt grusomt og jeg føler meg fullstendig hjelpesløs. Alle hunder kan bli smittet av dette viruset. Det er mer av det i dag enn tidliger, siden vi reiser mye mer og treffer andre hunder.

Det som er helt sikkert er at jeg skal vaksinere alle mine tisper heretter når de skal ha kull. Da blir valpene immune gjennom morkaka til moren. Det er nok mye mer av dette enn en tror. mange opplever at tispene går tomme, en får mindre kull, det er mye keisersnitt og mye valpedød. Alt dette kan skyldes viruset. Hun jeg pratet med på dyreklinikken fortalte at hun hadde mistet to kull på grunn av viruset, så hun vaksinerte bestandig tispene nå. Ei billig forsikring og trygghet for valpene og for oppdrettet. Jeg tror nok mange fler er plaget med dette utenom at de vet om det selv. Det er jo som med oss mennesker.  Vi er mer utsatt for  forskjelilig smitte i disse dager siden vi reiser så mye, enn de var før i tiden.

Her er min nydelige tispevalp som foreløpig er i god form og legger masse på seg. Hun er temmelig kraftig av seg. Det ble jo ekstra mye mat på disse to etter at de andre forsvant. Dette bildet er fra i går da hun var 8 døgn.

Elin sin nydelig hann valp. Jeg håper bare at jeg får beholde disse to, men må være forberedt på det meste. Foreløpig går vekta bare opp, men jeg gruer meg hver gang de skal veies. Jeg vet jo at går det nedover er det ikke noe håp.

Jeg skriver om dette fordi jeg håper det kan være til hjelp for andre. Det kan være flere som plages med å få satt på tipa, med dødfødsel, med små kull og med keisersnitt. Alt dette kan faktisk skyldes hundens herpesvirus  - CHV - Canine Herpes Virus. Jeg unner ingen til å gå gjennom det samme som jeg har gjort denne romjulen.