Litt trivelig å treffe på andre når en er på tur i Dindalen.

Denne gangen var det noen ulldotter, altså sauer vi traff på. Heldigvis var disse så vennligsinnede at de gjerne tok seg en prat med hundene. 

Litt snusing blir det også. Jeg tror helt sikkert dette måtte være ei tekse (hosau), for Miika var veldig frem på her.

Tur opp i Dindalen - Pershøflata 12 september -13

Nydelig vær, og da er det bare en ting å gjøre...gå en tur i fjellet. Høsten er den tiden jeg liker best å være ute i naturen, med alle de fantastisk flotte fargene, Dette bildet er tatt rett etter at jeg er kommet opp Lia i Dindalen.

Hvor skal turen gå....Det er forskjellige muligheter når en er komme topp hit. Skal jeg gå mot Veggasetra, eller skal jeg gå opp på snøfjellstjønna. Det er det som er fordelen med å være den eneste som kan prate, det er jeg som bestemmer. Valget ble å gå først til Dindalshytta, så opp mot Snøfjellstjønna. Det er jo slik at uten mat og drikke, duger helten (altså meg) ikke. Her har vi tatt oss en liten matpause i Pershølia. Hundene får klare seg med vann og godbiter, mens jeg koooser meg med brødskive med brunost og frukt tea. Dere kan komme med hvilken fancy mat dere vil opp i fjellet, men ingenting slår min matpakke :)   

Fargene er jo aldeles fantastiske, og da blir det nødvendigvis knipset noen bilder også. Siden det er jeg som er fotograf, er det hundene som må være modeller. Helt ærlig, så tror jeg også det er en stor fordel.

Lona mor koser seg med litt blåbær.

Ayliz har stilt seg slik at jeg må bare ta et bilde.

Her er egentlig alle fire hundene festet fast til treet, men bare Ayliz som er med på bildet. Grunnen til at de står festet akkurat her, er fordi jeg måtte snike meg bak noen busker....Og her kommer bakdelen med å gå i skog og fjell i disse moderne tider. Det er jo slik at en drikker litt kaffe om morgenen, og gjerne litt drikke på turen. Da er det ikke unaturlig at det av og til må noe ut igjen. I "gamle dager" var ikke det noe problem, det var bare å finne seg en busk. Så enkelt er det ikke nå lenger. Jo da, det er mange busker å trær en kan gjemme seg bak, det er ikke det. Problemet er jo at folk setter opp viltkamera over alt nå for tiden. De er selvsagt beregnet for å knipse dyrene som går forbi, men jeg tror ikke de ser så stor forskjell på en elg og et snikende menneske. Jeg har ikke så veldig lyst til å bli fotografert i bare blanke messingen bak en busk. Men, men, må man så må man, så det er bare å ta sjansen. Håpet er at jeg ikke kommer på en eller annens PC skjerm når de skal sjekke bildene på viltkameraet sitt.

Litt høyere til fjells, og utsikten er bedre.

Miika og Tilde i den rødeste lyngen.

Skjønneste lillejenta Ayliz.

Så er man plutselig opp på Pershøflata. Jeg hadde egentlig ikke planlagt hvor langt jeg skulle gå, men nå var jeg da her. Og hvorfor ikke på en slik nydelig dag. Turen gikk inn til Kutjønna. Hadde jeg startet en time tidligere, ville jeg nok gått helt inn til Snøfjellstjønna. Den turen tar vi en annen dag.

"Det blåser på toppene" som det heter så fint. Det var en del vind her, som man kan se på de flagrende ørene.

Tilde har funnet seg en stein å klatre på.

Det er bra herlig her. Hundene fikk løpe litt løs i trygge omgivelser. Kan ikke slippe de helt fritt, for det er reinsjakt for tiden, og derfor også mange jegere snikende omkring :)

Miika med sine flotte farger, går nesten i ett med naturen.

Hva er det du ser etter Tilde..

Ayliz også med vind i håret.

Så er det på tide å samle troppene. Når det gjelder disse, hjelper det ikke å bare rope "på plass". Her må det andre virkemidler til, som for eksempel en godbitpose. Rasler man litt med den blir det fart i de små firebente.

En fantastisk dag i fantastisk natur. Håper vi får oppleve mange flotte høstdager enda.



Restaurering av Øien setra i Dindalen

Vi har ei seter som ligger nydelig til oppe i første setergrend i Dindalen. Jeg må bare innrømme at vi har ikke vært flink til å bruke den. Når ungene var små, så var vi ofte der på vinteren. Det ble mange både ski og scooterturer dit opp. Det er veldig gammelt og spartansk, så det er nok noe av grunnene til at den ikke har vært så flittig brukt. Nå har vi leid den ut til Egil Løkkhaug mot at han restaurerer den. Det er han i full gang med, og det blir veldig bra. Det er selvsagt vi som koster på restaureringen. Heldigvis så har vi med i avtalen at vi og kan bruke setra om det passer slik, og det kan jo være trivelig å ta seg en tur dit av og til :)

De eldste tømmerveggene er beholdt, men bekledningen på den nyeste delen er skiftet ut. Det er også skiftet vinduer på hele setra, og det har endelig blitt torvtak igjen. Det har siden i begynnelsen av 70 årene vært blikktak der, og det var ikke spesielt fint. Det er også gjort litt innvendig. Skiftet kjøkkeninnredning og noen andre småting. Ble veldig fint. Det er satt inn ny vedovn, og det er gjort mye med pipa og rundt den. Endelig er det blitt mer brann sikkert ;)

Høyløa på vangen skal det også gjøres noe med.

Bildet av setra tatt fra veien opp i Dindalen. Begge uthusene ved setra skal også rustes opp. Det skal gjerdes inn, slik at ikke sauene kommer helt inn til husene. Gleder meg til å se når det blir ferdig :)



Utstilling på Hundorp 08.09.13

Etter 6 uker på besøk hos oss på Oppdal, fikk Gaisa endelig treffe eier Katrine igjen.

 

Gjensynsglede og kjærlighet. Gaisa har vokst og forandret seg mye siden hun kom til oss på Oppdal helt i begynnelsen av august. Godt å være sammen igjen :) 

 

 

To aldeles nydelige jenter, Katrine og Gaisa.

 

Mamma Nina Hivand er også glad for å få treffe Gaisa igjen,

De har ikke glemt gamle kunster, og Katrine fører Gaisa rundt i ringen like godt som tidligere.

Gaisa stiller seg så fint selv. Hun og Katrine har trent på dette siden Gaisa var liten. Det ser ut som om dommeren også er fornøyd med det hun ser.

Gaisa ble BIR - helt fantastisk. Hun møtte fire andre nydelige tispevalper, og da er det godt gjort å vinne. Dommer var Ingrid Borchorst fra Danmark.

Gaisa har blitt BIR fem ganger nå, enda hun bare akkurat har fylt 6 mnd. Det var en ting Katrine har ønsket seg lenge nå, og det var å bli plassert i gruppa. Denne gangen gikk ønsket i oppfyllelse, og Gaisa ble BIG 4 for dommer Anne-Marie Haugsten. Utrolig artig.

I tillegg til Gaisa, ble Tilde stilt på Hundorp. Her går hun så fint i ringen.

På bordet så dommeren fikk sett litt ekstra på henne. Tilde gjorde det bra og fikk CK 3BTK og RES.CERT. Det må vi være fornøyd med.

Gaisa noe fornærmet fordi hun måtte sitte i "fengsel" å vente :) Nå er Gaisa sammen med familien sin i Elverum, men hun er dypt savnet her hos oss. Hun er ei utrolig god og snill tispe, som sjarmerte oss i senk. 

 

Nydelig høstvær og da blir det tur opp i Morken igjen 05.09.13

Fineste tibbegjengen i verden. Gaisa, Ayliz, Tilde, Miika og Lona.

To glade jenter, Tilde og Lona.

Det begynner å bli vakre høstfarger ute nå.

Bestevenninnene Ayliz 8 mnd og Tilde 1 år.

Lona og Miika

Miika og Tilde

Gaisa og mamma Lona. To aldeles nydelige tibbejenter.

Elegante vakre Ayliz.

Nydeligste Gaisa. Ikke helt sikker på om hun tør å gå ned akkurat her.

Godt å bare ligge rolig og nyte naturen. Mamma Lona, bestefar Miika og lille Gaisa

Gaisa holder på å utvikle seg til ei utrolig flott tibbejente nå. Hun har en veldig fin farge på pelsen, så nå gleder jeg meg bare til det blir mer av den.

Ayliz og Miika

Veldig vakre Tilde dama.

Miika er en flott og staselig kar. En skikkelig godgutt.

Gaisa og Ayliz. To Chamiilon på 6 og 8 måneder.

Gaisa og bestefar Miika

Tilde ligger her på stas.

Ayliz, Miika og Tilde tar livet helt med ro.

Nydeligste Ayliz jenta mi.

Masse å snuse og smake på ute i naturen.

Vakreste prinsessa fra Island.

Miika finner seg gjerne en plass hvor han kan ligge å bare følge med på hva damene hans finner på.

Lona er ei feminin og vakker tibbedame som nå er blitt 5 år. Nå begynner pelsen hennes å komme tilbake igjen etter valpefødselen for 6 mnd siden. 

 

Voksen i alder, men barnslig i sinn. Lona har funnet en pinne å gnage på.

Naturen lager sine egne kunstverk.