Hils på Chamiilon`s After Midnight, et lite mirakel.

Ja hva annet kan man kalle dette, enn ei solskinnshistorie om et lite mirakel.

Jeg opplevde jo som nevnt tidligere i bloggen, ei skrekkhistorie for en oppdretter. Jeg mistet valper av grunner jeg helt sikkert tror er herpesvirus, som er veldig vanlig blant hunder. To valper gikk bort tidlig, og den tredje ble veldig dårlig etter hvert. Jeg prøvde jo alt jeg kunne for å berge den. Da den ikke ville suge hos moren lenger, matet jeg den med valpetillegg jevnt over hele døgnet. Det var en grusom jobb, for du så at valpen virkelig pintes når den fikk mat. Noe av symptomene på viruset er at luftveiene blir tette og de plages med magen. Slik var det med denne valpen. Hver gang jeg matet den, virket det som om den mista pusten og jeg måtte massere den for å få den i gang igjen. Til slutt var den så dårlig at jeg var sikker på at den var i siste stadiet før den gikk bort.

Jeg tok den bort fra valpekassen og la den i et godt teppe i et lite bur. Jeg regnet da med at det bare var et tidsspørsmål før den sovnet inn. Sorgen var stor og jeg var hundre prosent sikker på at jeg hadde mistet valp nummer tre. Resten av dagen gikk, natta gikk og litt utpå dagen der på  var jeg inne til den, sikker på at den var klar til å begraves.

Det var den ikke. Valpen krøp rundt i buret og virket plutselig veldig aktiv. Jeg tok den med inn på et varmt bad og så at den hadde kviknet veldig til. Ett eller annet som jeg ikke kan forstå hadde skjedd. Kanskje var det bra for den å være uten mat ei stund, eller...ja jeg vet ikke hva som helbredet den. Hun levde i beste velgående. Jeg fortet meg å hente valpetillegg og prøvde å gi den mat. Nå slukte den nesten hele sprøyta så ivrig var den. Ikke antydninger til smerte, kun enorm sult.

Helt ærlig så trodde jeg ikke den skulle klare dette da heller, men jeg prøvde selvsagt det jeg kunne og tok en dag av gangen. Den spiste som en hest, og var fremdeles i buret på badet. Etter hvert fant jeg ut at det var på tide for den å treffe igjen mamma og søsken. Elin tok godt i mot den lille og begynte straks å stelle med den. Jeg fortsatte å gi den mat hver andre time, så den begynte å legge på seg og ble bare kvikkere og kvikkere. Plutselig begynte den å ta patten til moren også. Den sugde seg fast der og ga ikke slipp på den, selv om de større valpene gjerne ville ha akkurat den patten. Elin fotstod også et denne valpen trengte mer mat enn de andre. Ofte så jeg at hun snek seg opp i kassa uten å vekke de to største, bare for å mate den minste tispa. Nå er hun akkurat som de andre valpene, bare litt mindre. Hun spiser som en hest, leker med søskene og ser absolutt sprek og fin ut. Det er hun som er ivrigst på kjøttdeigen de nå har begynt å spise. Tror hun kunne tenkt seg dobbelt så mye som hun får:) Hun er ei herlig lita jente, en liten mirakelskjønnhet.

Jeg har jobbet mye med henne, men det er takket være en helt utrolig livsvilje at hun har klart seg. Veterinæren sa at de godt kan overleve et akutt virusutbrudd, men det er sjelden det går bra. Vel, dette er en av de sjeldne gangene. Dette har vel vært min lille hemmelighet. Jeg følte ikke for å dele det med andre, før jeg var helt sikker på at hun skulle klare seg. Jeg hadde i grunnen nok med følelsesmessig å jobbe med henne, uten at jeg i tillegg måtte orientere andre om hvordan det gikk og hvor mye hun la på seg. Det er først de siste dagene at jeg har begynt å dele denne solskinnshistorien. Nå tror jeg nok hun har like stor sjanse som alle andre valper å klare seg. Så per i dag har Elin og Ailo et kull på tre valper, en hanne og to tisper.

Her er hun tre uker. Ei utrolig bedårende lita tispe, som en bare må bli glad i.

For en livsvilje den lille skapningen har. Det er rett og slett et under at hun har blitt helt frisk igjen.

Mamma Elin er flink å stelle med valpene sine. Den lille leker og sloss med søskene sine som alle andre valper. Hun er ei skikkelig tøff ei.

Her er hun og gutten. Hun er en del mindre enn gutten, men nå fire dager etter at dette bildet er tatt, virker ikke forskjellen så stor lenger. Slik som hun spiser er hun nok snart ikke langt bak de to andre:)

Valpene har nå fått sitt Kennelnavn.

Som de fleste vet er hage en av mine store interesser, så det er kanskje ikke akkurat ei bombe at valpene på kennelen min skal kalles opp etter roser. Dette er A-Kullet så da har de selvsagt fått navn etter roser som begynner på A. Jeg syntes disse navnene passer godt på dem. Disse bildene er tatt på lørdag, da de var 3 uker gamle.

Chamiilon`s "Absolut Hit" er oppkalt etter denne vakre rosen

Chamiilon`s "Ace of Hearts" har fått navnet etter denne vakre rosen. Ess i hjerter passer godt på henne.

Chamiilon`s "After Midnight" er oppkalt etter denne nydelige dyprøde rosen. Jeg syntes navnet passer perfekt, for kom til oss på ny etter at vi trodde vi hadde mistet henne. Hun er en liten bonusvalp:)

Molly er på besøk på A-Tilda Kennel

Molly er parret med en vakker Danske som heter Amadeus og kommer fra Our Passion Kennel i Danmark. Nå bor han på A-Tilda Kennel på Kolvereid, og Molly er for tiden på besøk hos dem. Jeg er utrolig takknemlig for å få låne denne flotte hannen, som far til Mollys første kull om det lykkes.
                                           

Amadeus og Molly.

Jeg syntes de matcher hverandre veldig bra og er spent på hva resultatet blir. Det vil bli oppfølging om eventuelt valper og ellers nyheter, under fanen planlagt kull.

Se for en flott Tibbegutt. Ikke rart Molly forelsker seg der :)

Litt kos i mellom slagan er tillat. Et nydelig bilde som Anne Grete har tatt av dem.

Når Molly er på besøk hos Anne Grete og familien, er hun og besøker nærmeste slekta. Her er Molly til venstre og kullsøster Eos til høyre. To nydelige Tibbedamer som er veldig søskenlik.

I tillegg så bor halvsøsteren deres Silja også her, og ikke minst bestemor Kiril. Moren til Molly og Eos kommer fra A-Tilda kennel. Faren deres Channa tilhører også dem. (Han er forresten faren til Miika også:) Molly trives godt sammen med gjengen der, og går godt sammen med dem alle. Hun kunne ikke vært på bedre plass, men jeg må jo innrømme at jeg savner henne og gleder meg til å få henne hjem igjen.

Her er de fem uker gamle og fremdeles på Strømkarlen Kennel, hvor de kommer fra.

To vakre Tibbejenter.

Midt i løpetida så måtte damene en tur i dusjen, og når en er nybada og nyfønet så står matmor selvsagt klar med kameraet. Syntes vi fikk noen veldig fine bilder av begge de to nydelige damene.

Bergrabben`s Vio-Letta ( Lona )15.01.2011 2 1/2 år

Strømkarlen`s E Moll ( Molly ) 13.01.2011 3 år.

Klem fra Bente og Tibbene

Løpetid på gang i huset.

 Både Lona og Molly har løpetid nå om dagen. De begynte begge to tidlig på nyåret, og er så smått kommet i stådagan.

 De er så gode venner disse to og leker og herjer hele dagen. Akkurat nå ser det ut som om de klarer seg med hverandre, og slettes ikke har behov for en hanne. det forandrer seg nok temmelig fort tenker jeg. Bilden er tatt 13 januar.

Miika syntes det kan være greit å slippe unna enkelte ganger, og da er sofaen god å ha. Men det er bare da han føler slik, snart er det vel full oppmerksomhet på tispene:)

Klem fra Bente og Tibbene

Valpene vokser og trives

Gutten hilser til dere alle, og sier hei. Flere bilder av valpene ligger under valpefanen lenger opp på siden.

Jenta er litt mer motvillig. Syntes ikke det er noe kjekt å bli vekt bare for at matmor skal ta bilde. Først etter at jeg så på bildene, oppdaget jeg at hun også så vidt hadde begynt å åpne øynene:)

Det går utrolig godt med disse to valpene nå, og jeg er takknemlig for hver dag som går og de blir eldre. De vokser og trives, og er vel kanskje litt over gjennomsnittet når det gjelder vekt. Har ikke så mange å dele melka med:) Det har vært mye bekymring under veis. Bare jeg ser antydning til at en av dem legger på seg mindre enn vanlig, får jeg litt panikk. Jeg var ekstra redd for jenta en dag, men det er vel slik at de ikke klarer å spise like mye hver dag de heller. Jeg fikk beskjed om å skru opp varmen i valpekassa for å hindre disse i å bli syke. Det er spesielt viktig for disse å holde kroppstemperaturen oppe, så nå er det mer som badstu inn på rommet deres:) Temperaturen i valpekassa ligger på 25-26 grader, og jeg syntes de har kommet seg veldig mye etter at jeg skrudde opp varmen.

Jeg har virkelig studert alt som har med herpesviruset å gjøre. Jeg har ringt og pratet med folk som har studert dette og samlet på masse informasjon. Jeg har pratet med dyreklinikker og jeg har lest alt jeg har kommet over på nettet.

Det er faktisk slik at 55% av alle hundene i Norge har dette viruset, så i en kennel kan en faktisk gå ut i fra at halvparten av hundene har det. Det ligger på omtrent det samme i våre naboland, litt over enkelte plasser. Det finnes artikler så langt som 20 år tilbake i tid om dette så det er ikke noe nytt fenomen i Norge heller, men det har vært mest kjent de siste to tre årene. De fleste hundene går hele livet uten at vi aner at de har det, så det er bare et fåtall som av og til kan få utbrudd forårsaket av stress. Det er drektige tisper og nyfødte valper som er utsatt, ellers er det stort sett ufarlig.

Det har vært litt forskjellige reaksjoner siden jeg gikk ut med dette. Hva skjer med hannene våre, kan vi bruke de i avl og diverse. Ja det kan dere. En vet ikke hvem som er smittet, og det har heller ikke noe hensikt å teste det ut. Den vanligste smitteveier er nese til nese og dermed er alle utsatte. Dette er noe som finnes og noe vi ikke merker i hverdagen, så eneste forholdsregelen vi trenger å ta er å vaksinere tispen våre når vi skal ha kull på dem. Vaksinene er ikke så veldig billig, men i forhold til at tispene skal gå tomme gang etter gang eller at det forekommer valpedød er dette en billig forsikring.

Jeg har ikke sendt noen av valpene til obduksjon og jeg har heller ikke testet Elin, så jeg kan ikke si med hånden på hjertet at dette er årsaken til valpedøden. Men etter alle de samtalene jeg har tatt og alt jeg har lest, så kan jeg ikke se at det er andre årsaker. Nå håper jeg bare at det skal gå bra med valpene jeg har igjen, men tar bare en dag av gangen.

Jeg har lært utrolig mye nå i mitt første kull, mye mer enn jeg ønsket å lære for å si det slik:) Uansett så skal jeg ta med meg dette videre, og bruke erfaringene mine fremover. Nå håper jeg at både jeg og andre kan være forskånet fra dette fremover.

Noen bilder av vår lille solstråle som stadig er på besøk hos oss:)

Barne TV er artig det gitt.

Og litt spennende også. Her er vi konsentrert ja.

Skifte stilling, det er "Timmy tid", som er yndligns barene TV -serie.

Okey, fersket. Ja ja, uansett artig å bli fotografert da:)

Veldig trist og vanskelig start på oppdrettet mitt.

Det er vel gjerne slik at når en går rundt og føler seg heldig og tilfreds med tilværelsen, så vil skjebnen  minne oss på at nei så enkelt er ikke livet. Jeg har virkelig gått rundt og tenkt på hvor godt jeg har det,  følt lykke og stor takknemlighet for alt jeg har i livet mitt. Så en nedtur var vel gjerne på si plass da, og den kom etter en vellykket og fin fødsel for Elin. Hun fødte fem valper, en nokså liten mens de andre hadde fin vekt. Den minste hadde jeg i bakhodet at det kunne gå galt med, siden den hadde så lite og gå på. Fødselen var over ca kl 09:00 1 juledag, og når kvelden kom var den lille død. Jeg hadde da prøvd alt som stod i min makt for å redde den.

Elin fødte 5 perfekte nydelige valper, men den minste på bildet som var en gutt klarte seg ikke gjennom første døgn.

Jeg tenkte jo at jeg fremdeles var så heldig at jeg hadde fire valper igjen, en hanne og tre tisper. Alle hadde lagt på seg litt etter første døgnet, og alt så bra ut. Det var fred og harmoni i valpekassa, og jeg kunne bare nyte tilværelsen. Elin var så flink med de små.

Men det er vel farlig å nyte for mye. Tispen som var 150 gram når den ble født og morgenen etter var gått opp til 161 gram, sluttet plutselig å legge på seg. Jeg hjalp den så den fikk komme til de beste pattene til tispa, begynte å mate den med tillegg og sprøytet veske under hunden. Ingenting hjalp, så den døde også.

Så var fire blitt til tre. Det var to tisper og en hanne igjen, og alle var i veldig godt hold. De hadde gått opp masse allerede, så disse var jeg sikker på skulle greie seg. Slik ble det ikke. Plutselig gikk ikke den mørkeste tispa like mye opp i vekt som de andre. I begynnelsen så var ikke det noe krise, den gikk opp såpass at den var på den sikre siden. Jeg ga den også litt tillegg, og passet på at den kom godt frem til pattene. Jeg fikk fort følelsen at dette heller ikke kom til å gå bra. Den oppførte seg på samme måte som de to andre som var gått bort. Veldig mye syting, ukontrollerte bevegelser og skikkelig kaving for å komme til patten. Etter hvert så ville den heller ikke suge fra moren mer. Jeg matet den veldig ofte selv, men så jo at den fikk veldig vondt og pusteproblemer når jeg gjorde det. Jeg sprøytet veske under huden på den, noe som bruker å være effektivt og hjelpe dem på fote igjen. Ingenting hjalp. I siste desperate forsøk tok jeg den med til veterinæren 1 nyttårsdag. Han kunne ikke skjønne hva det var, for valpen var jo i veldig godt hold og fremdeles litt kvikk. Ingen av valpene som døde gikk noe spesielt ned i vekt før de gikk bort. Tispa fikk antibiotika og noe for å minske hovenheta i svelget. Jeg reiste hjem og håpet at dette skulle hjelpe, men i løpet av kvelden ble den bare dårligere.

Her er gutten 4 døgn.

Den ene tispa 4 døgn.

Og denne nydelige tispa er også 4 døgn på dette bildet. I går ble hun bare dårligere og dårligere. Det var ingen vits i å prøve å mate henne mer, for hun fikk grusomme smerter da. Hun er en perfekt liten skapning som jeg er blitt veldig knytta til Har jo jobba veldig mye med henne, og er nå veldig redd det bare går en vei.

 Nå har jeg to valper igjen i kassa, ei tispe og en hanne. Om jeg får beholde dem vet jeg enda ikke. Jeg må jo innrømme at jeg begynte å tvile på meg selv. Lurte veldig på hva jeg gjorde galt. var det for varmt, var det for kaldt. Jeg mente at jeg hadde forberedt alt på beste måte, og prøvde å gjøre alt jeg hadde lært. Likevel ble de syke en etter en. Valpekassa hadde flere lag med tepper, og de hadde et godt teppe øverst så de slapp å ligge på avispapir. Elin var så flink å holde valpene rene, så teppet holdt seg rent og fint. Jeg byttet det ut hver dag med nytt og vasket det. Elin var flink å spise og fikk god og næringsrik mat. Ja jeg var veldig frustrert og tenkte at jeg rett og slett ikke egnet meg til dette.
Alle tre hadde oppført seg på samme måte, samme symptomer som å miste matlysten, ukontrollerte beegelser og mye syting. Og absolutt ingenting hjalp for de to første, og nå var den tredje blitt dårlig.. Det var nesten litt rart at dette bare var tilfeldigheter, så jeg begynte å tenke på om det kunne være en sykdom. Jeg hadde bare for få dager siden pratet med en bekjent, og hun fortalte hun hadde tatt herpesvaksine på tispa si. Hun hadde hatt problemer med å få valper på henne, hun hadde født dødfødte valper eller de hadde dødd rett etter fødselen. I samarbeid med dyreklinikken på Heimdal hadde de funnet ut at hun bar på herpesviruset, og eneste måten å redde valper på var å ta en vaksine ved løetid, eller rett etter parring. Og en vaksine to til tre uker før fødselen. Da ville valpene bli immune mot viruset.
Jeg søkte på nettet og begynte å lese om dette, og absolutt alt bestemte med det jeg hadde opplevd. Som oftest døde hele kullet i løpet av en uke, og det finnes ingenting som kan gjøres med det. Det var i hvert fall ikke tvil om hva som hadde rammet mine valper.

Hva følte jeg.... jo jeg følte meg litt bedre med tanke på at det ikke var jeg som hadde sviktet fullstendig, og at de ikke var døde på grunn av meg. Samtidig ble jeg klar over at de siste valpene mine også kan gå bort når som helst. Det stod at om de holdt seg friske til de var tre uker, var sjansen store for at de skulle greie det.  Det er helt grusomt og jeg føler meg fullstendig hjelpesløs. Alle hunder kan bli smittet av dette viruset. Det er mer av det i dag enn tidliger, siden vi reiser mye mer og treffer andre hunder.

Det som er helt sikkert er at jeg skal vaksinere alle mine tisper heretter når de skal ha kull. Da blir valpene immune gjennom morkaka til moren. Det er nok mye mer av dette enn en tror. mange opplever at tispene går tomme, en får mindre kull, det er mye keisersnitt og mye valpedød. Alt dette kan skyldes viruset. Hun jeg pratet med på dyreklinikken fortalte at hun hadde mistet to kull på grunn av viruset, så hun vaksinerte bestandig tispene nå. Ei billig forsikring og trygghet for valpene og for oppdrettet. Jeg tror nok mange fler er plaget med dette utenom at de vet om det selv. Det er jo som med oss mennesker.  Vi er mer utsatt for  forskjelilig smitte i disse dager siden vi reiser så mye, enn de var før i tiden.

Her er min nydelige tispevalp som foreløpig er i god form og legger masse på seg. Hun er temmelig kraftig av seg. Det ble jo ekstra mye mat på disse to etter at de andre forsvant. Dette bildet er fra i går da hun var 8 døgn.

Elin sin nydelig hann valp. Jeg håper bare at jeg får beholde disse to, men må være forberedt på det meste. Foreløpig går vekta bare opp, men jeg gruer meg hver gang de skal veies. Jeg vet jo at går det nedover er det ikke noe håp.

Jeg skriver om dette fordi jeg håper det kan være til hjelp for andre. Det kan være flere som plages med å få satt på tipa, med dødfødsel, med små kull og med keisersnitt. Alt dette kan faktisk skyldes hundens herpesvirus  - CHV - Canine Herpes Virus. Jeg unner ingen til å gå gjennom det samme som jeg har gjort denne romjulen.

Nina ble 2 år i går

Godt å ha en medhjelper når en skal på tur.

Molly går så rolig i bånd, at det er ikke problemer med å overlate henne til Nina. I hvertfall ikke når en er i trygge forhold.

Den rosa fine bobledressen fikk Nina hos oss til jul. Slik er det bare når bestemor og bestefar er ute på shopping. Vi hadde allerede kjøpt gave til henne, men måtte bare ha med denne også:)

I stabburet fant vi den gamle kjelken til onkel Martin. Fungerer like godt i dag som for 20 år siden.

Ut på tur må vi både voksne, barn og hunder. Her er Miika og Lona sammen med Nina.

Iiiii farta. Tror nok at jeg syntes dette var minst like artig som Nina:)