Deilig å ha tid til å gå på tur

Det er ikke bestandig tida strekker til, men når den gjør det er det deilig å få gått seg en skikkelig tur. I går formiddag gikk jeg og hundene opp i Morken som er på andre siden av elva fra oss. Det ble en par timers tur, akkurat passe før jeg skulle kjøre å hente Nina. Vi hadde fått lov til å låne henne over natta:) Det er så kos for bestemor, bestefar, tante Marit og onkel Martin når hun er på besøk hos oss.

Her er noen bilder fra turen vår.

Lona og Miika. Tro det eller ei. Selv om vi bor langt ute i huttaheiti og turområdet vårt også ligger der, så var det faktisk isbilen de hørte:)

Lona og Chanti. Isbilen hadde vel tatt seg en tur ut på landet denne dagen i håp om å treffe på noen sjeler. I grunnen litt snålt å høre den når en innbiller seg at en er alene og langt  ute i naturen:)

Det er ikke veldig mye snø på Oppdal denne vinteren, men mye nok til at det er vanskelig å gå utenom brøytet vei. Heldigvis har naboen vår, Reidar Svartøien forbarmet seg over meg og kjørt opp spor med firehjulingen sin. Jeg går stadig og håper på at noen scooterkjørere skal ta seg en tur på Morken så jeg får skikkelige veier å gå på, men har ikke sett noe til dem enda.

Her langt fra alle farer fikk hundene springe løs. Det å være løs innebærer for Miika og Lona å spore opp noe elgbæsj eller lignende. Akkurat det har ikke jeg sansen for så da må jeg løpe etter dem i dypsnøen. Chanti sitter bare der og ser overbærende på resten av gjengen.

Lona på haugen. Det var et nydelig vær i går med blå himmel og solskinn. Vi så ikke noe til sola, for den er bare så vidt innom dette området litt senere på dagen. Men en kan se den i bakgrunnen på dette bildet.

Chanti i snøen.

Miika i snøen.

Lona. Det var gjennomslagsføre så det kunne være tungt nok for korte ben.

Rart hva en legger merke til når en går med kameraet rundt halsen. Denne stammen har jeg gått forbi mange ganger, men nå ble den plutselig både rar og spennende.

Svartøien, det heter den gården som ligger her hvor jeg går. Akkurat på denne tiden bærer den navnet “svart” med rette. Her kommer ikke solen til ennå på grunn av fjellene, men på andre siden av dalen skinner den som bare det. Vakkert å se på iallefall.

Chanti er liksom den voksne i Tibbeflokken. Han kan godt få springe løs hele tiden for jeg vet at han ikke løper langt fra oss. De to andre er det tryggest å ha i bånd som oftest. De er litt mer vidløftige og nysgjerrige. Her er vi kommet ned i Svartøien igjen etter en herlig tur. Chanti springer foran og håper vel på at nabo Reidar er ute i gårdstunet, så han kan få litt kos og klapp før de andre kommer etter.