På trilletur med Marit og Nina

Lørdags formiddag måtte vi trille en tur med lille Nina. Vi gikk fra Furunes til Festa. En vei jeg har brukt å gå en del med hundene. Eneste trafikken der er hyttefolk som skal frem og tilbake. Forresten så kan det bli mye trafikk av det for det kryr av hytter der oppe i alle størrelser.

Marit som triller vogna og jeg som holder styr på hundeflokken når vi går, men for anledningen så fikk Marit ansvaret for alle. Må jo bli slik når noen skal fotografere.

Nina koser seg stort når hun får bli med på tur. Hun hadde bare såvidt tid til å ta seg en lur, for det var mye artiger å se på det som skjedde rundt henne.

Utsikt ut mot Dindalen. Det var så fine bomullsskyer. Som det vises på bildet var det overskyet og vi så ikke noe til sola, men det gjør ikke så mye når det er opphold og bra temperatur.

Miika og Lona. Greit å gå her for det blir litt sosialtrening også. Jeg bruker mest å gå tur hvor jeg får skogen og fjellet for meg selv, men her treffer vi andre folk og hunder også.

Hjemme igjen. Nina har fått sin første fjernstyrt bil hos onkel Martin. Hun var så fornøyd med seg selv og skrattet høyt når hun fant ut hvordan den fungerte. Sikkert ikke så lett å forstå at en bil som er en meter unna rører på seg når du trykker på en knapp:) Det er tydelig at hun var stolt av seg selv, for når pappa Thomas kom for å hente henne hadde hun ikke tid til å hilse på han med en gang. Da krøp hun rett bort til bilen og fjernstyringen og viste han hva hun kunne. Det stolte blikket hennes når hun så opp på han:) Ja de er deilige de små.

Deilig å ha tid til å gå på tur

Det er ikke bestandig tida strekker til, men når den gjør det er det deilig å få gått seg en skikkelig tur. I går formiddag gikk jeg og hundene opp i Morken som er på andre siden av elva fra oss. Det ble en par timers tur, akkurat passe før jeg skulle kjøre å hente Nina. Vi hadde fått lov til å låne henne over natta:) Det er så kos for bestemor, bestefar, tante Marit og onkel Martin når hun er på besøk hos oss.

Her er noen bilder fra turen vår.

Lona og Miika. Tro det eller ei. Selv om vi bor langt ute i huttaheiti og turområdet vårt også ligger der, så var det faktisk isbilen de hørte:)

Lona og Chanti. Isbilen hadde vel tatt seg en tur ut på landet denne dagen i håp om å treffe på noen sjeler. I grunnen litt snålt å høre den når en innbiller seg at en er alene og langt  ute i naturen:)

Det er ikke veldig mye snø på Oppdal denne vinteren, men mye nok til at det er vanskelig å gå utenom brøytet vei. Heldigvis har naboen vår, Reidar Svartøien forbarmet seg over meg og kjørt opp spor med firehjulingen sin. Jeg går stadig og håper på at noen scooterkjørere skal ta seg en tur på Morken så jeg får skikkelige veier å gå på, men har ikke sett noe til dem enda.

Her langt fra alle farer fikk hundene springe løs. Det å være løs innebærer for Miika og Lona å spore opp noe elgbæsj eller lignende. Akkurat det har ikke jeg sansen for så da må jeg løpe etter dem i dypsnøen. Chanti sitter bare der og ser overbærende på resten av gjengen.

Lona på haugen. Det var et nydelig vær i går med blå himmel og solskinn. Vi så ikke noe til sola, for den er bare så vidt innom dette området litt senere på dagen. Men en kan se den i bakgrunnen på dette bildet.

Chanti i snøen.

Miika i snøen.

Lona. Det var gjennomslagsføre så det kunne være tungt nok for korte ben.

Rart hva en legger merke til når en går med kameraet rundt halsen. Denne stammen har jeg gått forbi mange ganger, men nå ble den plutselig både rar og spennende.

Svartøien, det heter den gården som ligger her hvor jeg går. Akkurat på denne tiden bærer den navnet “svart” med rette. Her kommer ikke solen til ennå på grunn av fjellene, men på andre siden av dalen skinner den som bare det. Vakkert å se på iallefall.

Chanti er liksom den voksne i Tibbeflokken. Han kan godt få springe løs hele tiden for jeg vet at han ikke løper langt fra oss. De to andre er det tryggest å ha i bånd som oftest. De er litt mer vidløftige og nysgjerrige. Her er vi kommet ned i Svartøien igjen etter en herlig tur. Chanti springer foran og håper vel på at nabo Reidar er ute i gårdstunet, så han kan få litt kos og klapp før de andre kommer etter.

Utstillingstur 16 og 17 januar

Nytt år og nye muligheter både i utstillingsringen og ellers. Det har nesten blitt en tradisjon for Kristin og meg, å delta på utstillingene i Letohallen i midten av januar. Dette er iallefall tredje året vårt:) Det er også blitt tradisjon å treffe Gunvor der, og det er veldig koselig. Resultatmessig ble det sånn passelig. Miika fikk CK begge dagene og ble 2BH lørdag og 4BH søndag. Lona fikk slett rød, men det tar jeg ikke så tungt. Hun er sent utvikla og det er som oftest det dommeren trekker for. Men vi har god tid, så hun får bare vokse og utvikle seg i sitt eget tempo. Jeg syntes uansett hun er verdens nydeligste Tibbejente, og hun får veldig god kritikk fra dommerne også. Som sagt resultatmessig tar jeg det ikke så nøye, verre var det med fremførelsen på henne på lørdagen. Med oppdretter Gunvor til stedet ville vi jo gjerne vise hvor flink hun kan være i ringen, og det kan hun virkelig når hun vil. Denne dagen ville hun ikke, hun hoppet og spratt og ville helst springe forbi hunden som gikk foran:) Ja ja, slik er det enkelte ganger. Hun fikk som nevnt tidliger god kritikk, men der stod det at hun trengte mer ringtrening. Det ble litt trening sammen med andre senere på dagen, og søndag gikk hun som en prinsesse i ringen.

Vi hadde en kjempefin tur Kristin og jeg, og vi overnattet som vanlig på Gardermoen B&B. Trivelig og greit der med mange turmuligheter.

Miika og Lona koser seg opp i senga. Kan kanskje være glad for at ingen fra hotellet leser bloggen min, og ser at de får være der:) Men vi betaler da ekstra for å ha hund på rommet så da får det bare tåles. Ellers er vi veldig nøye med at hundene ikke får herje fritt der inne, vi vil jo gjerne komme tilbake så da forlater vi rommet i fin stand.

Miika og “barna”. Den tøffe pappaen var faktisk til tider litt småskeptisk til de to små, men så var de veldig pågående også:)

“Farmor” og lille Chamito eller Milo som han nå kalles.

Kristin og jeg har våre faste ruter vi går tur. Her er hun med Izzy og Queen

Jeg fryser bestandig , så jeg er skikkelig nedpakket når vi er ute og går.

Vi var veldig heldige med været denne helga. Det var ikke akkurat sol, men fin temperatur med –3 grader. Det snødde litt, men ikke så mye at det gjorde noe. Greit det for når en har brukt litt tid på å føne og style dem, er det litt kjedelig om pelsen blir våt igjen.

Utrolig flott å se de snøtunge trærne. Bildet ble nesten svart/hvitt.

Miika elsker å rulle seg i snøen. Ser ut som en mark som åler seg.

Snø og rimkledte grener. Vakkert.

Her sitter Gunvor og Kristin og slapper av ved utstillingsringen. Viktig å ha tid til å være sosiale og kose seg også.

Gratulerer så mye Gunvor og Ailo. Han fikk cert og ble BIM på lørdag, og fikk cert og ble 2BH på søndag. Veldig artig for dem. Miika kom på plassen bak certet begge dagene:) Det var jeg som dirigerte dem bort til den røde bakgrunnen, men ser i etter tid at jeg ikke burde ha gjort det. Veeeldig rødt ble det:)

Miika sine valper Cara og Chamito

 

Vi hadde med oss to av valpene etter Miika og Kiara på turen. De skulle leveres til nye eiere mens vi var i Letohallen.

Cara ble hentet av sin familie lørdag. De var veldig fornøyde og glade da de fikk henne med seg. Cara skal bo på Bikkjehaugen Kennel sammen med mange Newfoundlands hunder. De er ivrige utstillere så vi får nok se vår lille tibbejente igjen tenker jeg.

Chamito skal kalles for Milo av de nye eierne. Han skal bo sammen med en koselig familie som vi kjenner godt fra før, og to Tibbejenter. Vi treffer nok han også igjen, for de er også ivrige på utstillinger.

Ei stolt “farmor” til to skjønne små troll. Valpene var utrolig flinke på hele turen. Vi hørte ikke en lyd fra dem hverken på bilturen eller om natta. Prakteksemplarer:) Veldig tydelig at oppdretter Kristin har gjort en god jobb, og fått til trygge og harmoniske valper.

Nei nå gir jeg opp…..

Jeg gir rett og slett opp å la være å klage på været. Jeg er så dritlei av denne kulda og det sier jeg HØYT nå. Det har ligget på –34 grader og det er helt horribelt. Nå er det “bare” –27, jippi…går det mot varmere tider tro???? Nei da, i følge værmeldinga skal det bare bli litt mildere. Ingen håp i sikte altså. Varmepumpa har vært i ustand i omtrent hele høst, med mange forsøk på å reparere den. I går hadde jeg besøk av to hyggelige unge menn fra kl åtte til kl fire og  endelig lyktes det å få noe guff i den.  De var vel ikke akkurat happy for å jobbe ute i –34 grader, men de fikk komme inn å varme seg med jevne mellomrom. Riktig trivelig selskap var det da:) Varmepumpa er utrolig god å ha, selvsagt i tillegg til vedovn. Den holder en liten lunk i huset og fordeler varmen rundt omkring. Det har vekslet litt mellom at kaldvannet og varmvannet har frøset. Ett eller annet i vaskemaskinen frøs også så den ikke funka. Vi har en vifteoven som vi bruker til å tine opp etter hvert som rør og annet fryser, og hva skjer da…jo da går hovedsikringa og det blir mørkt og kaldt. Akkurat  nå i skrivende stund er det bare varmt vannet på kjøkkenet som ikke virker, og slik får det bare være ei stund. Får ikke tint opp rørene hvis vi vil beholde strømmen. Ja ja og sånn går dagan.

Det verste er jo at en ikke kommer seg ut på tur med hundene. Det er jo alt for kaldt til dem. De springer ut i hundegården og gjør det nødvendige…fort… og er tilbake igjen nesten før jeg får lukka døra. Kjeeeedelig både for meg og dem. Kattene hiver vi ut en gang i døgnet (de må ha ei utrolig selskapsblære) for de går ikke frivillig. Etter noen minutter er de også inne igjen;) Det var klagesangen min for denne gang.

Kjedelig men godt foran ovnen.

I VG stod det oppskrift på hvordan du skulle kle deg mot kulda. Mitt tips er holde deg inne og fyr i ovnen. Dette tipset følger hundene iallefall.

Men av og til så må man bare:)

Hva skal en med sauskinn foran peisen når en har ei lita tibbefrøken der.

Ullsokkene som jeg fikk hos Gunvor jula 2008 sitter limt på føttene mine nå.

Jo da, det er pent ute i kulda.

Sola skinner ikke nede i Øien ennå. Den kommer vel tilbake ca 17 januar. Her ser det kaldt ut bort i Svartøien, men vi kan se sola skinne på fjellene i bakgrunnen.

Brrrr sier jeg bare.

Men heldigvis, opp i all kulde finnes det ei lita solstråle. Nina har funnet en symaskin som jeg en gang fikk hos en nabo. Ingeborg fikk den hos faren da hun var lita jente for ca 80-90 år siden.

To gode kompiser Nina og Lona.

Nei men Lona, jeg har jo vaska meg i dag:)

Årets siste dag

Jeg hadde store planer og ambisjoner om å gå mange lange turer i romjula, når jeg endelig hadde masse fridager. Slik ble det desverre ikke av flere årsaker. For det første har det vært grusomt kaldt, og for det andre skadet Lona foten og kunne ikke bli med på tur. Den siste og sikkert største grunnen er at jeg har vært rett og slett lat. Okey det har vært mye kaldt, men det har vært noen milde dager inn i mellom jeg kunne vært ute. Lona hadde ikke godt av å bli med på tur med skada fot, men jeg kunne gått med de andre to og latt Lona være hjemme sammen med andre i familien. Så jeg har vært lat, grusomt lat. Jeg har heller sittet inne og lempet ved i ovnen, jobbet med ny hjemmeside på pc eller lest bok. Så har det selvsagt vært en del besøk inn i mellom. Jeg har kost meg da…veldig mye..alt for mye, med mye godt. Straffen er selvsagt at buksene er blitt for trange, og de har garantert ikke krympet i vask. Nå er det vel like greit at arbeidsdgene kommer for fullt, så kanskje jeg klarer å begynne å røre meg igjen. Jo da, jeg skal det. Fra i morgen blir det mange og lange turer igjen, og mandag venter jobben:)

Det har da blitt noen korte turer på oss da. Her er noen bilder fra årets siste dag, hvor vi gikk en tur bort i Svartøien og litt fra kvelden. Nyttårsaften ble veldig rolig for oss. Alle barn og barnebarn var hjemme og spiste kalkun, som er tradisjon den kvelden. Vi spiste allerede i halv seks tida, siden det var små barn som skulle legge seg i rett tid. Etter middag dro ungdommen hver til sitt, akkurat som det skal være i den alderen:) Bjørn og jeg satt hjemme resten av kvelden og koste oss for oss selv, og det syntes vi var helt greit.

Her er huset vårt ned i Øien. Det vises at det kaldt ute.

Stabburet på gården. Det er gammelt og flott, men skulle kanskje vært skiftet et vindu her:)

Rett før brua over til Svartøien. Det er ei gammel ærverdig bru, og på skiltet står det at en går over på eget ansvar. Men hittil har den tålt både biler og traktor, og det satser vi på at den gjør enda lenge.

Miika på brua.

Chanti på brua. Lona var oppe i armene mine og siden det var jeg som hadde kameraet var det vanskelig å ta bilde av henne.

Bildet er tatt fra brua. Mektig og flott å se på de rimkledte trærne som henger utover elva.

Nina pynter opp foran juletreet. Dette er hennes første nyttårsfeiring.

Emil og Rune er opptatt av å lese om Dinosauruser.

En kan finne takta til cd plater selv om de ikke er i spilleren. Blir fin takt med å slå dem mot hverandre. Nina klarer i hvert fall godt å danse til det:)

Artig å legge puslespill sammen med Rune og emil. De er kjempe ivrige og veldig flinke.

Nå skal største jenta ut med venner for å feire nyttårsaften. Nina må få en avskjedskos hos tante Marit.