Hvorfor ble Tibetansk Spaniel rasen min

Jeg må vel gi min manns niese æren for det. Hun var ofte på besøk med sin herlige tibbetispe, og jeg ble forelsket. Min første tibbe fikk jeg ved en tilfedighet. Jeg ble oppringt og spurt om jeg ville overta en hanne på 6 år, hvor eieren hadde gått bort. Jeg var snar å si ja, og gjorde meg klar til å hente han i Trondheim. Jeg møtte mannen min på vei ut av døra, og sa at jeg skulle hente meg en hund. Han var nok ikke helt enig i det, men jeg sa at vi møttes på halvveien, for det var en liten hund.

Beauto som han het, var en herlig skapning.

Han ble fort elsket av alle i familien, men ble nok mest min gutt. Det vi oppdaget, var at det ikke alltid er like lett å få en omplasseringshund. Spesielt en som Beauto som bare hadde gått sammen med sin eier, ei dame som var 92 år når hun fikk han, og 98 da hun gikk bort. Han ble veldig avhengig av meg, og alt var greit når jeg var hjemme. Var jeg ute en tur ble han veldig urolig, løp fra vindu til vindu, og skrapte opp dørene i huset. Det var ikke ideelt for han, for det er ikke godt for noen å være så stresset. Uansett så var han godgutten min, og det var utrolig kos å ha han i huset. Vi fikk dessverre ikke ha han så lenge. En lørdag før jul så var mannen min og jeg i Trondheim, og Beauto var hjemme sammen med sønnen. Det kom besøk, og plutselig løp Beauto ut av døren. Når han kom løs ut, var det bare meg han ville komme til. Vi bor veldig avsides til med omtrent ingen trafikk, men det skal likevel ikke mer enn en bil for å avslutte livet til en liten hund. Det skjedde den ettermiddagen.  De tok han med til veterinær, men de kunne ikke se noe på han. Veterinæren ville ikke ta røntgen da, og mente de kunne komme tilbake når klinikken åpnet mandag. Beauto lå i sengen sin når jeg kom hjem, men var lykkelig over å se meg. Han lå ved siden av meg hele kvelden. Plutselig så hørte jeg bare et sukk, og så døde han i armene mine. Han hadde indre skader som vi ikke viste om. Det er det verste jeg har opplevd, og gråt i flere dager. Til slutt sa mannen at vi måtte få tak i ny hund. Denne gangen fant vi ut at det var best med valp, og begynte å lete på nettet. Vi fant frem til en oppdretter på østlandet som hadde ledig hanne, og rett før jul kjørte

jeg og datteren min 90 mil på en dag, for å hente han.

Beauto var en stor hanne, og ikke akkurat noen utstillingshund. Han var likevel perfekt i mine øyne 💕 Han het Beautiful Surrender på stamtavla, og var født i 2001.

Så kom Chanti inn i mitt liv, den skjønneste og mest sjrmerende lille guttevalpen i verden. Nå var livet som det skulle igjen, selv om savnet etter Beauto aldri blir borte. Hjertet blir bare større og gjør

plass til mer kjærlighet. Etter det gikk det i grunnen slag i slag. Det er som ei vis dame har sagt, det å få en tibbe er som å åpne en pose potetgutt. Har du først tatt en bit klarer du ikke å stoppe. Så etter ett år, kom Miika til oss. Nok en aldeles herlig liten tibbegutt som tok hjertet vårt med storm. Men det var ikke nok, og nesten ett år senere kom Lona til oss. Nå som det var kommet tispe i hus, så våknet tanken på oppdrett. Etter hvert kom kennelnavnet også på plass. Det er veldig vanskelig å finne et fint navn som ikke er i bruk, så da måtte jeg prøve å være litt kreativ. Resultatet ble CHAMIILON, etter CHAnti, MIIka og LONa. Som ekstremt hagegal, fant jeg også ut at alle valper som kommer til, skal få navn etter ei rose.

De tre som er inspirasjon til kennelnavnet mitt. Chanti til venste, Lona i midten og Miika til høyre. Til sammen blir CHAnti, MIIka, LONa, CHAMIILON.

Man skal lete lenge etter en rase med så mye personlighet som tibben. Jeg har hatt en del her etter hvert, og ikke to er like. Du har for eksempel Chanti, som var den sladrehanken. Hvis smårampene Miika og Lona fant på noe galt, kom Chanti og hentet meg. Han ga seg ikke før jeg fulgte med han, og da førte han meg rett til "åstedet" og de skyldige. Miika var en liten "Emil". Han fant alltid på noen sprell, men på en snill måte. Han var i tillegg barnevakt og beskytter da barnebarnet vårt Nina var liten. Når hun lå og sov på loftet, lå han i trappa og passet på. Med en gang det kom en lyd fra Nina, så ga han beskjed til oss. Lona var en klatrer. Hun var ikke før kommet ut i hundegården, før hun hadde klatrer over. Spesielt om sommeren når Engelsksetteren Charm bodde i gamlehuset vårt. Da var det rett dit ned, og ville inn til dem. Til slutt måtte vi sette opp et dobbelt så høyt gjerde, og da ble det stopp. Ayliz kaller jeg bare for en copycat. Hun skal gjøre det de andre gjør. Det skjer aldri at hun klatrer på stoler og bord, graver seg ut av hundegården eller lignende, utenom når Raina er her. Samme er når det gjelder andre ting. Hun gjør det kun fordi de andre gjør det. Livi og Ayliz passer alltid på de yngre hundene i huset (og katta). Zaxon kan av og til bli litt lei av de innpåslitne små, men stakkars han hvis han sier ifra. Da er Ayliz og Livi på plass med en gang, og kjeppjager han bort. Zaxon trenger kos med jevne mellomrom. Uansett hva jeg gjør, så må jeg ta meg en liten pause når han kommer. Da gir han seg ikke før han har fått litt kos, og så kan i begge fortsette med det vi gjorde. Tilde er vaskeren i huset. Hun tar ørevask på alle hundene, (og katta), uansett om de ønsker det eller ikke. Slik kan jeg fortsette og fortsette, for de er alle så utrolig forskjellige. 

Jeg kan ikke tenke meg et liv uten en eller flere tibber. Hva er vel bedre enn å sitte i sofaen om kvelden, lese en bok, eller se på TV, og være omringet av hundene. En bak i nakken, et par hoder på fanget, en som varmer føttene osv. Det finnes heller ingen bedre turkamerater enn dem. De holder meg gjerne med selskap på lange fjellturer, men sier seg også fornøyd med en kortere tur. Jeg ser på dem flere ganger for dagen, og tenker på hvor heldig jeg er som har de i livet mitt 💗

UTSTILLING

Nå skal det sies at hundene er først og fremst familiemedlemmer, og lever et helt vanlig hundeliv. Noen helger derimot er de med meg på hundeutstilling. Hvorfor begynte jeg egentlig med det? Kan vel skylde på samme person som introduserte meg for rasen. Når Chanti var 4 mnd, kom hun med et skjema som jeg skulle fylle ut. Det var påmelding til valpeshow, og hun skulle selvsagt bli med meg. Slik ble det ikke, og jeg stilte opp alene med en valp og hadde ikke peiling på hva jeg skulle gjøre. Jeg hadde ikke vært på en eneste utstilling i hele mitt liv. Heldigvis så var det noen tålmodige sjeler der, som kunne lære meg litt. Chanti var eneste hannen, og ble BIM. Litt opplæring hadde jeg fått på forhånd, så jeg hadde en liten peiling på hvordan vi skulle gå i ringen. Problemet var bare at hver gang vi nærmet oss dommeren, så streiket Chanti totalt, og satte seg ned på rumpa. Selv med en usikker begynnelse, så syntes jeg faktisk det var morsomt. Jeg meldte oss på flere valpeshow i nærheten og ble mer og mer bitt av basillen. Da vi etter hvert begynte å dra på større utstillinger, traff vi flere erfarne folk, og mange av de var flinke til å gi oss tips. Jeg satt også på sidelinjen og fulgte veldig godt med på hva de andre gjorde, for å lære mer. Til slutt var jeg solgt, og utstilling ble min nye hobby. 

Nina er begynt med Taekwondo

Før jul så ville Nina prøve Taekondo, og fant ut at det var morsomt. I januar fikk hun drakten sin, og ser riktig ut som Karate Kid. Nå er det bare å jobbe for å få farge på det hvite beltet.

Populært kattestativ.

Zuki syntes det er så spennende med Rufus. 

Rufus bruker å sove oppe på kattestativet. Det får han som oftest ligge i fred og ro, men han har ikke så mye i mot å få besøk der heller. Flora liker seg godt der hun og.

Kattestativet er for alle mener Flora.

Rufus og Flora. Alle hundene er gode venner med Rufus, men Flora er den eneste som klatrer hit opp.

Chamiilon`s Kiss`n Tell "Kira"

Nydelige Kira som bor i Trondheim med eier Astrid og "søster" Raina. Jeg var en tur på besøk hos dem, og måtte ta dette nydelige bildet av henne. Jeg skal ha et kull på henne for Astrid, og det gleder jeg meg til. Hun er ei vakker tispe, og har masse av mitt bak seg.

Chamiilon`s New Dream "Spencer" Mestvinnende tibbevalp 2018

Nydelige Chamiilon`s New Dream "Spencer", som er sønn av N UCH Tibràar Tinda Turquoise "Tilde" og CIB NORD N SE DK RO UCH  DKJV-16 NORDJV-16 NJV-16 WW-18 Bergrabben`s Constantin II "Tino". 

Spencer ble Mestvinnende Tibetansk Spaniel valp i Norge 2018, og fikk sitt første CERT som junior 9 mnd gammel. Gratulerer så mye til eier Britt Eriksen. Kjempstolt av dere 😍

Dracula Dog Show, Targu Mures, Transylvania, Romania

Noen ganger er det godt å komme seg litt ut av Norge, og teste ut utstillinger i andre land. Denne gang var det Dracula Dog Show i Targu Mures, Transilvania, Romania, som var målet. En kjøretur på ca 5900 km (590 mil) tur retur.

Første etappe startet for meg tirsdag 11 september. Det var til Mellerud i Sverige, for å plukke opp mitt reisefølge, Gunvor Sørensen (Bergrabben Kennel). Turen på 60 mil gikk fort og greit med hjelp av krim på lydbok. Faktisk var lydboken så spennende, at jeg måtte kjøre noen runder rundt kvartalet før jeg klarte å stoppe ved målet.

Gunvor og jeg startet tidlig neste morgen på vår lange ferd. Første stopp var Helsingborg, hvor vi skulle ta fergen over til Helsingør. Etter ankomst til Danmark, var det å kjøre strake veien til Gedser, hvor vi skulle ta ferga over til Rostock og Tyskland. Vi kom oss godt i gang etter et stopp for å fylle drivstoff. Etter at vi hadde kjørt ei stund, kunne ikke Gunvor finne mobilen sin. Jeg prøvde å ringe på den flere ganger, men vi hørte ikke noe. Da var det bare å snu, for å sjekke om den var gjenglemt på ferga. De var veldig hjelpsom på fergekaia, og fikk de som jobbet på ferga vi kom med, til å lete etter telefonen. De fant den ikke …selvsagt. Vi trodde den var borte for alltid, men vi tok feil. Telefonen var i bilen, på gulvet foran føttene til Gunvor. Vi hadde ikke hørt den da jeg forsøkte å ringe på den, rett og slett fordi jeg hadde brukt feil nummer. Jeg har nemlig tre forskjellige nummer registrert på Gunvor. Vel, det var bra den kom til rette. Nå kom vi på at vi hadde ei til ferge å rekke, og vi hadde veldig dårlig tid. Ja faktisk så dårlig tid, at det skulle ikke være mulig å komme tidsnok. Jeg forsøkte likevel, og håpet på at det kunne være noe forsinkelse på ferga. Det var et hederlig forsøk, og vi ankom sånn ca 3 minutter for sent til å få bli med på ferga. Da fikk vi plutselig 2 timer med hviletid. Hundene fikk fine lufteturer, og vi måtte bare roe ned, og innse at vi ikke kom så langt som vi håpet den dagen.

Vi kom da frem til Tyskland etter hvert, men nå var det begynt å bli sent. Vi håpet på å komme gjennom Berlin den dagen, før vi måtte finne et sted å overnatte. Slik ble det ikke. Det var veiarbeid, på veiarbeid hele turen, og det var ei omkjøring. Og for ei omkjøring. Den var dårlig merket, så vi klarte selvsagt å kjøre oss helt bort. Ikke bare vi forresten, og det var en trøst. Så i stedet for å kjøre på motorvei, befant vi oss på grusvei og gressvei. Jo da, vi kjørte på en skogsvei med gresstuster som stakk opp. Men for ei som trenger GPS uansett hvor hun skal, så var vi helt prisgitt at den skulle føre oss på riktig vei igjen. Vi kom oss omsider på motorveien igjen, men nå var det begynt å bli alvorlig sent. Nå var det om å gjøre å finne et sted å overnatte, men fant fort ut at Tyskland også hadde øde områder. Etter mange forsøk, og mye unødvendig kjøring, fant vi endelig frem til et hotell. Det var ikke mindre enn et gammelt staselig slott. Heldigvis hadde de et rom ledig, og de godtok hund. Lettet tok vi med oss bagasjen, og begynte å lete etter rommet. Og vi lette, og lette, men fant det ikke. Jeg holdt på å le meg i hjel, og måtte sette meg ned. Tenkte at vi var helt håpløse. Først klarte vi ikke å finne telefon, så ikke veien, og nå fant vi ikke rommet heller. Det gikk bra til slutt. Det var et gammelt slott, og derfor også mørke korridorer. Antagelig et slott som kunne være interessant for Åndenes Makt 😊 Etter ei vandring i en av de mørke korridorene fant vi en trapp som gikk opp til tårnet, og der lå jammen rommet vårt. Godt var det, og både vi og hundene kunne få oss litt søvn. Det var et  

stort fint rom med takvinduer. Jeg åpnet de før vi la oss, og det ene av dem gikk helt opp. Helt greit tenkte jeg, så blir det mye luft. Det ble det, og vi sov godt, helt til jeg våknet av at det plasket inne i rommet. For ja, det begynte å striregne om natta. Da var det bare å begynne å klatre, og se om jeg kunne få lukket det takvinduet. 

Morgenen kom og vi fortsatte vår tur. Vi kjørte gjennom Berlin, og inn i Dresden. Da vi skulle legge inn neste destinasjon på min nyoppdaterte GPS, ja så ble det bare tull. Den visste hverken hvor Tsjekkia, Ungarn eller noen av de landene vi skulle til var. Den hadde rett og slett ikke kart over Øst Europa. Så mye for den hjelpa. Da var det bare å stole på en uoppdatert navigasjon i bilen, og google maps på mobilen. I og med at alle landene hadde tenkt å oppgradere veiene akkurat når vi skulle kjøre der, gikk det mye tregere enn beregnet. Vi måtte satse på å finne overnatting i nærheten av Budapest. Vi hadde innsett at det ikke var så lett å finne hotell når vi trengte det, så vi allierte oss med Øyfrid i Hammerfest, som lette opp hotell for oss. Etter bykjøring i mørket, fant vi omsider frem til hotellet vi skulle bo på utenfor Budapest. Ble selvsagt litt feilkjøring denne gang også før vi kom frem.

Dagen etter var siste etappe, og det skulle ikke ta lang tid ifølge kartet. Vi skulle komme frem i god tid, og slappe av før utstillingen dagen etter. Turen gikk for så vidt greit, men ikke fort. Det var noen litt større langstrakte byer å kjøre gjennom, men det som tok tid var alle landsbyene etter at vi kom inn i Romania. Du hadde ikke før tråkket på gassen, så kom en ny landsby. Var det en strekning som ikke var bebodd, så var det fjell og skarpe svinger. Vi kom da frem til Targu Mures til slutt. Vi ble positivt overrasket når vi kom frem til pensjonatet vi skulle bo på. Leiligheta var riktig nok i 3 etasje og ingen heis, men det var verdt det. Den var stor og fin med ekstra soverom, og terrasse med flott utsikt. Vi fikk badet hundene, og var klar til den store helgen. Leiligheta lå bare 5 minutter i gåavstand til utstillingsplassen, så bedre kunne det ikke bli. 

Resultatmessig ble det alt vi håpet på. I Romania får man cert (cac) i hver klasse, og det er kun vinneren (som må ha oppnådd CAC) i hver klasse som får være med å konkurrere om å bli beste tispe/hannhund. Det var ei profesjonelt utført utstilling, med flinke arrangører. Alle hundene som fikk cert på CACIB showene ble scannet, for å sjekke chipnr. De skulle være sikker på at du kom med rette hund. Det var tilsammen 6 show på to dager. 4 med "små" cert, og 2 CACIB show med "stort" cert. Ikke champion trengte 2 "små", og 1 "stort" for å bli ch. Champion trengte 1 "lite" og 1 "stort" for å bli ch.

 Vi hadde med 4 hunder dit, to tisper og to hanner. Alle stilte i forskjellig klasse. NORD UCH Chamiilon`s Deep Secret «Ayliz» Champion klasse (Eier: Bente Lund), N UCH Bergrabben`s Marlon Brando «Dennis» Champion klasse. (Eier: Kirsten Marie Kjebekk). Chamiilon`s It`s Show Time «Stark» Åpen klasse. (Eier: Bente Kornberg). og Bergrabben`s First Lady «Lotta» Unghund klasse (eier: Gunvor Sørensen).

Dag 1. 15.09.18

Show 1: Dennis BIR CERT Ayliz  BIM CERT

Show 2: Dennis BIR CERT. Stark 2BHK CERT. Ayliz BIM CERT. Lotta 2BTK CERT

Show 3 CACIB Dracula Dog Show: Dennis BIM CERT og CACIB. Stark 2BHK CERT. Ayliz BIR CERT og CACIB. Lotta 2BTK CERT

Ayliz og Dennis ble Ro og C.I.B Champion

Dag 2. 16.09.18

Show 1: Stark BIR CERT, Dennis 2BHK CERT. Lotta BIM CERT, Ayliz 2BTK CERT

Stark og Lotta ble Ro Champion

Show 2: Dennis BIM CERT. Stark 2BHK CERT. Ayliz BIR CERT. Lotta 2BTK CERT

Show 3: CACIB Transilvania Dog Show. Dennis BIM CERT CACIB. Stark 2BHK CERT. Ayliz BIR CERT CACIB. Lotta 2BTK CERT

Alle ble RO Grand Champions

C.I.B NORD (N SE DK)  RO UCH Chamiilon`s Deep Secret "Ayliz"

DK SE RO UCH Chamiilon`s It`s Show Time "Stark" Eier: Bente Kornberg

C.I.B N RO UCH Bergrabben`s Marlon Brando "Dennis" (Eier Kirsten Marie Kjebekk)

RO UCH Bergrabben`s First Lady "Lotta"

Vi hadde to flotte dager på utstilling, hvor det også var flere Skandinaviske utstillere. Første dagen ble litt stressende for Gunvor. Dennis hadde hatt litt dårlig mage i begynnelsen på turen nedover. Da det begynte å lukte litt vondt på utstillingen, måtte Gunvor ta han ut ofte for å få han til å gjøre fra seg. Ingenting skjedde, så det ble mye ut og inn. Til slutt fant jeg ut at det ikke var Dennis som var synderen, men en Fransk Bulldog som stod rett ved siden av oss. Jeg måtte hente inn Gunvor og Dennis, og fortelle at hun bare kunne slappe av, for det var ikke han som forpestet området rundt oss 😊

Mandagen startet vi på den lange tilbaketuren. Vi tok en litt annen vei fra Targu Mures til Budapest. Den var en del lenger, men det var mye bedre veier. På vei inn til Ungarn var det storkontroll ved grensa, så det var lang ventetid. Alle måtte ut av bilen for å åpne bagasjelokket, så tolleren fikk ta en titt. Alle utenom oss. Da vi kom frem så sjekket tolleren pass og vognkort, så bak i bilen, og sa på godt Engelsk, ooh, there was full. Og jeg svarte på min like gode Engelsk, you know, ladies on trip. Han gikk bak, tok en ekstra titt gjennom vinduet, ristet på hodet, og sendte oss bare videre uten noe mer om og men. Resten av turen gikk for så vidt greit. Vi kjørte en del, eller mye feil, når vi skulle gjennom Budapest, men kom oss til Brno før første overnatting. Der hadde vår gode venn Øyfrid funnet et hotell vi kunne overnatte på. Det var såpass billig, at vi tok hvert vårt rom. Det tok ikke lang tid før jeg fikk telefon fra Gunvor, og hun sa jeg måtte sjekke senga før jeg la meg. Det var nemlig kakerlakk i hennes seng. Etter nøye gjennomgang av rommet, fant jeg en død kakerlakk inne hos meg, men ellers så det greit ut. Tirsdagen kjørte vi gjennom Slovakia, Tsjekkia og Tyskland. Til tross for ekstremt med vegarbeid i Tyskland kom vi frem til Rostock og ferga over til Danmark i god tid. Ferga over til Danmark tar ei stund, så der fikk vi spist godt og slappet av. Når vi først var kommet så langt måtte vi selvsagt kjøre til Helsingør og ta ferga over til Sverige selv om det begynte å bli sent. Vi kom fram til Helsingborg temmelig sent på kvelden, men når man er kommet så langt, går det ikke an å stoppe der. Ved hjelp av lydbok gikk det greit å holde seg våken, til vi kom frem til Mellerud midt på natta. Gunvors stopp var der, og jeg startet siste etappe og kom hjem til Oppdal onsdag 19 september.

Det var en lang, men trivelig tur i godt selskap. Vi overnattet i alt fra slott, til hotellrom med kakerlakk i senga 😊 Når man har med fire hunder som oppfører seg helt eksemplarisk, er det ikke noe problem. Det var mye kjøring på dem, men de fikk sine lufteturer med jevne mellomrom. Når vi overnattet fikk de være løse hele tiden. Vi trengte ikke noe bur med inn på hotellene.

Jeg har blitt spurt i ettertid, om jeg ikke visste at det finnes fly 😊 Joda, men hva er vel sjarmen med det. Det er ikke alle plasser det er like lett å komme til med fly, og jeg liker å kjøre bil. Tar mer enn gjerne flere slike turer